muslimen

January 17, 2012

Mangel på religionsfrihet skaper hykleri

Filed under: — Tags: frafall, islam, religionsfrihet — admin @ 2:51 am

Et menneske kan ikke tvinges til å tro.

Mohamed Abdishazan løfter opp en meget viktig problemstilling (Vårt Land 09.01.)  vedrørende retten til å skifte tro. Vårt Land har også hatt flere artikler som har løftet dette frem, som innlegget fra Hanan i Galilea (Vårt Land 02.01.). Problemstillingen handler i korte trekk om muligheten muslimer har til å gå fra troen. Dette kan enkelte steder medføre straffereaksjoner, endog dødsstraff.

Jeg stiller meg i så måte helt bak felleserklæringen fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke om retten til å skifte tro. For meg har denne saken to ulike perspektiver, viktig på hver sin måte. Det ene handler om retten den enkelte har til å skifte tro, dette diskuterer Abdishazan grundig og godt. Men religiøst sett er det for meg minst like viktig hva et slikt forbud gjør med de som er innenfor, de som fortsatt tror. Hva slags samfunn skaper vi da?

Ikke tvang til tro. Et menneske kan ikke tvinges til å tro, for meg er denne enkle sannheten enkelt og tydelig definert i muslimenes hellige bok, Koranen: Det er ingen tvang i religionen (2:256). Man kan selvsagt tvinge noen til å si at de tror, men dette blir kun falskt, og gagner hverken de troende muslimene eller de som skremmes fra å si at de ikke lenger tror. Ei heller er det slik at Gud er avhengig av at noen skal tro. Hva oppnår man så ved å straffe noen som ikke lenger har troen i sitt hjerte? Kun en ting, hykleri.

Det er heller ikke slik at dødsstraff for frafall er en forståelse som har vært dominerende i de store muslimske massene gjennom tidene. Ofte må vi også se på hva som legges i begreper. Gjennom tidene har mye av denne diskusjonen egentlig dreid seg om forræderi, og ikke frafall i seg selv. Hvorvidt dette er riktig eller feil er en annen diskusjon, men det blir feil og uærlig når man blander dette sammen med frafall. Nå skal det sies, enkelte tolker selv det å stå frem som eks-muslim som forræderi, en tolkning jeg mener er helt horribel og feil. Med fare for å gjenta meg selv, «det er ingen tvang i religionen», og å tvinge noen til å la være å snakke om og være åpen om sin tro, kan ikke sees på som noe annet enn nettopp «tvang i religionen.»

Forsure. Men samtidig opplever man som muslim at når man er skarpt uenig med en del av de eks-muslimene som Abdishazan løfter frem (Ayaan Hirsi Ali, Wafa Sultan og Maryam Namazie) så møtes en ofte med å bli plassert i samme kategori som mennesker som ønsker å ta livet av dem. Dette er grep som kun er med på å forsure og forvanske debatten. Det må være mulig å kritisere en del av standpunktene disse fremmer uten at man tas til inntekt for noe annet. Her er jeg helt enig med Abdishazan.

Med til historien om vold mot folk som har forlatt islam ved et norsk asylmottak hører det også med at en lokal imam har dratt ut og snakket med folk og tatt avstand fra voldsbruken. Her er jeg enig med Abdishazan i hans krav om at det er en uttalelse som strekker seg ut til at man gjør dette i praksis.

En ting som er av interesse er at muslimske fanatikere og folk som hater islam ofte har en islamforståelse som ligner på hverandre. Den deles altså ikke av den store majoriteten av muslimer.

Comments (1)

December 30, 2011

Selvmordsbomber og kritikk

Filed under: — Tags: islam, terror — admin @ 11:30 am

Enkelte ting har det med å komme tilbake, i mer eller mindre ugjenkjennelig form. En diskusjon mellom Jens Thomas Anfindsen og Vebjørn Horsfjord fra 2007 ble tatt opp med dette inlegget fra Anfindsen.

Spørsmålet, eller rettere sagt anklagen mot undertegnede ble da om jeg tok avstand fra dette idag, som om det var mine standpunkter som stod der og ikke Anfindsens forståelse av disse. Hele diskusjonen finner man på honesthinking sine hjemmesider her, litt lenger ned på siden med overskriften Dialog og terror.

Men hva mener jeg så om bruk av selvmordsbomber? For å forstå det kan vi begynne med en bok, “Dying to Win, The Strategic Logic of Suicide Terrorism”, denne boken (og flere andre bøker av forfatteren, Robert Pape) gir en forskningsbasert tilnærming til fenomenet, og viser hvordan det i liten grad har med religiøs fanatisme å gjøre, og i større grad er et strategisk valg for å angripe en teknologisk overlegen fiende. Gjør det bruken bedre eller verre? Neppe, men det gir et rasjonelt grunnlag vi kan diskutere på.

La oss legge premissene ellers, anrep på sivile, uansett om det skjer med bombefly, selvmordsbomber eller en kniv må fordømmes. Uansett.

Men betyr det at bruk av selvmordsbomber mot militære mål er legitimt? I utgangspunktet kan man som nevnt over forstå bruken rasjonelt og diskutere på det grunnlaget. Da må man kunne argumentere at det på lik linje med andre våpen er dette legitimt / illegitimt.Er krig i seg selv legitimt? I noe tilfelle? Og er ikke selvmordsbomber en like mye / lite gal ting som alt annet?

Fullt så enkelt er det likevel ikke. En diskusjon med en god venn som har vært i Afghanistan bragte opp andre elementer, som selvmordsbomberen selv som et offer. Dette har man sett tydelig blant annet i konflikten i Pakistan, som man også kan lese om her. Da må man kunne regne personen som utfører attentatet som et offer selv. Fra bakmennene er dette da en uetisk handling som må fordømmes, fordi dette dreier seg om hjernevask og manipulasjon av i utgangspunktet svake grupper.

Comments (0)

June 17, 2011

Muhammed-historie til stryk

Filed under: — Tags: bokanmeldelse, islam — admin @ 11:25 pm

Det er tre vesentlige problemer med Halvor Tjønns bok om profeten Muhammed. Hans kunnskapsmangel, kildene han bruker og rammeverket rundt prosjektet.

Anmeldt av Shoaib Mohammad Sultan (Publisert i Vårt Land, 14.06.2011)

Boken er tung å lese og vitner om mye nedlagt arbeid for å få den til å virke akademisk. -Den er basert (delvis) på oversettelse av Alfred Guillaumes forsøk på å gi oss Ibn Ishaqs biografi om profeten fra 700-tallet. Forfatteren legger ned mye arbeid i å la andre snakke for seg, men med sin utvelgelse avslører han sine fordommer. Han kunne med fordel ha vært ærlig og brukt sin egen stemme.

For at kritikken ikke skal bli like forvirrende som jeg synes boken er, vil jeg prøve å dele den i tre deler: Først Tjønns manglende kunnskaper. Så handler det om selve verket han oversetter, og dette blir mer en kritikk av Ibn Ishaq. Til slutt skal det handle om Tjønns prosjekt og rammene rundt det.

Det er mange små feil som alle med kunnskap om arabisk og islam ville kunne unngått og som dermed rammer troverdigheten til Tjønn. Her er det kanskje like mye forlaget som burde kritiseres- for manglende fakta-kontroll. Ikke store feil, men små og -irriterende.

I Tjønns bok leser vi om den kristne fetteren til profetens kone, Waraqa bin Nawfal, som dyrt og hellig lover å yte hjelp til Allah om han er i live når det trengs. En «liten» skrivefeil? All den tid det vel strengt tatt var Muhammed han lovet hjelp, og ikke en allmektig gud?

Vi leser ellers om en av profetens argeste fiender, som het Abu Jahl. Navnet på denne mannen var imidlertid Amr ibn Hisham. Han var en av de få meget lærde i Mekka, og ble kalt Abùl-Hakam, visdommens far. Muslimene ga ham tilnavnet Abu Jahl på grunn av fiendskapet med profeten «ignoransens far». Altså ikke et navn, men en beskrivelse av hvem han var for muslimene.

Misjonærkritikk. Tjønn henger seg opp i at muslimer skal ha latt seg inspirere av jødiske og kristne fortellinger, en stadig tilbakevendende anklage fra kristne misjonærer. For muslimer er det ingen nyhet at man «eier» de samme historiene, all den tid man mener de kommer fra samme kilde. Vi får høre den gamle misjonæranklagen om at navn på bibelske personer er blitt sammenblandet i Koranen. Dette er anklager som er tilbakevist av muslimer en rekke ganger, men det stopper ikke dem som vil bruke det.

Byttet ut. En historie jeg vil trekke frem er den med at sekretæren Abdullah Ibn Saad skrev egne tekster inn i Koranen. Problemet med en slik påstand er som følger: Saad ble muslim etter at muslimene dro til Medina. Og det verset Tjønn ikke refererer til, men kun snakker om hvilke ord som ble byttet ut, var altså et vers som ble åpenbart i Mekka (verset er for øvrig 23:12/14).

Historien er altså falsk. Heller ikke den delen av historien som forteller om at Saad skulle drepes etter erobringen av Mekka, stemmer.

Hjelp hos jødene. Tjønn forteller oss at Quraysh søker hjelp hos jødene i Medina. Problemet er bare at Medina ikke eksisterte på denne tiden. Det originale navnet på byen var Yathrib, og etter at innbyggerne gikk over til islam, ble byen kjent som Medina tun Nabi, profetens by eller Al-Mad?nat(u) ‘l-Munawwarah «den lysende byen» - i dagligtale bare Medina.

Den mest diskuterte historien er nok likevel fortellingen om massakren på den jødiske stammen Banu Quraiza. Interessant nok finnes ingen referanse til en slik massakre i jødisk litteratur. Det ville også vært på sin plass om Tjønn her hadde nevnt at den skarpeste kritikken av Ishaq nettopp kom på grunn av bruken av slike historier. Ikke fra politisk korrekte muslimer i vår nåtid, men fra muslimske lærde i hans samtid og senere, som så dette som falske historier. Det virker dermed lite trolig at dette er sant. Al Waqidi, som Tjønn også baserer seg på, var også notorisk til å lage hadith, fiktive sitater av Muhammed.

Sataniske vers.En annen er historien om de sataniske vers - en benevnelse på vers i Koranen eller som er uttalt av Muhammed, som etter sigende skal være inspirert av Satan og ikke Allah. Det dramatiske navnet stammer for øvrig fra en kristen misjonær.

Interessant nok er det ikke bare muslimske samtidige og moderne lærde som mener -historien er falsk, men også en rekke moderne ikke-muslimske islamforskere. Blant begrunnelsene finner vi at dette er en sammenblanding av ting som ikke eksisterte i Mekka i den perioden handlingen pågår, altså Mekka- og Koran-referanser som ikke passer med åpenbaringstidspunktet.

Angivelige drap. Ellers dreier- det seg om angivelige drap på flere som spottet profeten i Mekka. Disse legges frem uten opplysninger om hvem historiene er fortalt av i en forteller- kjede.

Slik er det i mange av historiene i Ishaqs arbeid. Disse historiene finnes ikke i det muslimene ser på som sanne historier om profetens liv. Dette er den ene typen feil med historiene ifra Ishaq.

Den andre er at opplysninger finnes, men hvis man gjennomgår fortellingene, finner man mennesker som var beryktet for forfalskninger. Verifiserte kilder nevner også noen av disse drapene, men lister da opp historiene som falske og fabrikkerte.

Ikke i samtid. Så til selve tittelen på boken, - slik samtiden så ham. Vi snakker altså om en person som ble født 72 år etter at profeten døde. La oss si at han begynte på dette verket da han var rundt 30 år, en «blindsone» på cirka 100 år.

For min egen del må jeg innrømme at jeg ikke kjenner meg i samtid med året 1911, som ville vært en referanse for min egen del.

Tjønn får med seg at vi ikke har tilgang på Ishaqs verk, men at vi kjenner det gjennom tredjehåndskilder. Det er bra. Men Tjønn referer til en del forklaringer på forskjeller mellom ulike elever av Ishaq, som jeg finner besynderlig. Alt som kan brukes mot profeten blir sant, alt annet bortforklares.

Kastet ut. Det hadde vært naturlig, når det først er snakk om Ibn Ishaq, å nevne at han ble kastet ut av Medina da han var rundt 30, fordi han gjorde noe av det verste en troende muslim kan gjøre. Han fant på en hadith om profeten som han tilla en person han aldri hadde møtt.

Muslimer flest ser da ikke på sirat, biografien om profetens liv, som et religiøst dokument. Og likevel insisterer Tjønn på at dette er et religiøst vitnesbyrd og ikke et historievitenskapelig verk. Tjønn anbefaler i mange sammenhenger kun vestlige - ikke muslimske - kilder for å lære om profetens liv. Jeg vil mene at bøker som for eksempel Tariq Ramadans In the footsteps of the Prophet (I profetens fotspor) i mye større grad og på en bedre måte viser hvem profeten er for muslimer. En noe mer kritisk og ikke-troende tilnærming finnes hos Karen Armstrong i boken A prophet for our times (En profet for vår tid).

dumt. Tjønn bruker gjennomført ordet «såkalt», muligens for å indikere at det er noe muffins. Ordet overforbrukes i teksten. Det blir bare dumt. Boken er ellers vanskelig redigert. Riktignok kan det handle mer om smak og behag, men all den tid Tjønn gjør et nummer av å kritisere datidens tekster for å være vanskelige for den moderne leser, er det litt rart at hans oppryddingsforsøk er enda mer forvirrende.

Alt dette betyr ikke at arbeidet er verdiløst, men en ren oversettelse av Alfred Guillaumes arbeid hadde vært bedre. Men da måtte man også fått med seg den skarpe kritikken av Ishaq fra lærde. Når Tjønn synes å ha ignorert dette, eller rett og slett ikke kjenner til det, må det betraktes som enten uredelig eller inkompetent. Som historiker står Tjønn til stryk. Boken er ikke en troverdig kilde for å lære om profeten.

Comments (1)

June 1, 2011

Kjemper for trosfrihet

Filed under: Egypt, Midtøsten, islam — Tags: Egypt, islam, trosfrihet — admin @ 10:08 pm

Forfatter: Shoaib Sultan, 3.-kandidat til Oslo bystyre fra Miljøpartiet de Grønne
26.05.2011

EGYPT

  • Å tvinge mennesker til å bekjenne seg til en spesiell tro fører bare til hykleri.
  • Islam og demokrati ikke motstridende størrelser, mener tidligere leder for Muslimbrødrene.
  • Kvinner og kristne på valg- listen til muslimsk brorskap.

Det kan være interessant å se hva som plukkes opp av mediene, og hva de går glipp av, og ikke minst hvem som plukker opp hva. Den kristne avisen Dagen hadde som eneste norske avis, så vidt jeg kan se, fått med seg en viktig utvikling i Egypt.

Den 19. mai kunne vi lese en liten notis, «Tillater muslimer å konvertere.»

Saken handler om at en av de tidligere topplederne i Muslimbrødrene, legen Abdel Moneim Abouel Fotouh, slår et slag for trosfrihet i Egypt. Saken blir viktigere fordi Abouel Fotouh er en av kandidatene til presidentposten i Egypt. Artikkelen siterer Abouel Fotouh på at «Ingen skal blande seg inn om en kristen bestemmer seg for å konvertere til islam, eller om en muslim velger å bli kristen. Å tvinge mennesker til å bekjenne seg til en spesiell tro fører bare til hykleri.»

Norgesbesøk

Dette klinger både riktig, kjent og kjært i mine ører. Det er neppe kjent for de aller fleste, men Abouel Fotouh har altså vært på Norgesbesøk for flere år tilbake. Flere av oss som da var i Islamsk Råd Norge (IRN) møtte Abouel Fotouh da han var i Norge i mai 2007, faktisk på en av mine aller første dager i den daværende jobben som generalsekretær i IRN.

I en selvkritisk og reflekterende forelesning om møtet mellom kristne og muslimer, og i et kort personlig møte senere med noen av oss, etterlot han et meget godt inntrykk. Vi viste i møtet med ham vårt arbeid med felleserklæringen IRN jobbet på om konvertering sammen med den norske kirke, et arbeid han sa seg helhjertet enig med.

Invitasjonen til Abouel Fotouh og andre fra Muslimbrødrene fra miljøer på universitetet og ifra utenriksdepartementet, fikk massiv kritikk av enkelte islamkritiske miljøer. I ettertid ser en del kritikere kanskje på dette med nye øyne. Om dette var ideer Abouel Fotouh fikk i samtaler med oss, eller om samtalene kun ble enda en bekreftelse for standpunkter han hadde er usikkert og egentlig også uviktig. Uansett viser dette verdien av den dialogen utenriksdepartementet, akademiske miljøer og ikke minst norske muslimske organisasjoner har hatt med disse miljøene.

Muslimbrødrene

Selv om Abouel Fotouh har vært medlem i Muslimbrødrene stiller han ikke på vegne av dem, siden de klart og tydelig har signalisert at de ikke ønsker å stille med en presidentkandidat. Grunnen til dette er at de ikke ønsker å skape frykt blant omverdenen for at de skal utnytte det faktum at de er den mest organiserte gruppen i Egypt. De stiller også kun i nær halvparten av valgkretsene. Abouel Fotouh stiller da som uavhengig. Det er heller ikke til å skjule at han tilhørte en liberal fløy i gruppen. Hva så med Muslimbrødrene, kan vi si noe om dem?

Muslimbrødrene gikk samme dag som dette skjedde, 19. mai, ut med sin valgliste, «frihets og rettferdighetspartiet.» Av de i underkant av 9 tusen medlemmene som former partiet er det ca. 1000 kvinner, og nesten 100 koptiske kristne.

Dette er heller ikke en nyhet som mange i Norge synes å ha fått med seg. Kanskje enda viktigere er valget på visepresidenten i valglisten. Det er den koptiske intellektuelle Rafiq Habib. Muslimbrødrene gjør et poeng ut av at Habib ikke ble valgt fordi han var kristen, men fordi han sees på som en stor tenker og ressurs.

Uttalelsene til Abouel Fotouh og nyheten fra Muslimbrødrenes valgliste må sees på i flere sammenhenger. I etterkant av «den arabiske våren,» demokratiseringsbølgen som har rullet over landene i Midtøsten siden begynnelsen på dette året, har frykt for at ekstremister kan komme til å kuppe makten i disse landene blitt fremmet fra flere hold. Det er bedre blir vi fortalt, kommunisert åpent eller mellom linjene, å ha «vår mann» på toppen. Ingen ny tanke dette, denne løsningen har vi sett utprøvd fra vestlige makter i dette området i lang tid. Det uttalelsene fra Abouel Fotouh og nyheten fra Muslimbrødrene viser med tydelighet er dog at løsningen aldri kan ligge i å støtte diktatorer, hvor «opplyste» og «vestvennlige» de enn måtte virke som. Løsningen vil alltid finnes i mer demokrati, og mer dialog.

Under sitt Norgesbesøk var Abouel Fotouh også klar på, blant annet i et intervju med Dagbladet, at han ikke så islam og demokrati som motstridende størrelser. Dette er uttrykk for en voksende bevegelse innenfor den islamske politiske bevegelse som godtar demokrati som system.

Hvordan Muslimbrødrene vil utvikle seg videre gjenstår å se. Det er en lang vei frem mot for eksempel norske likestillingsidealer, men Egypt synes å ha tatt et viktig steg i riktig retning. Det er all grunn til å glede seg over det. Med en ny retning i USAs Midtøstenpolitikk som president Barack Obamas tale 19. september signaliserer kan vi kanskje være litt optimistiske med tanke på fremtiden, og muligens kan fokusere på andre problemer som klima og miljø.

© VG

Comments (0)

January 17, 2011

“Til helvete med ekstremistene”

Filed under: islam, pakistan, terror — Tags: blasphemy, islam, pakistan, terror — admin @ 1:05 pm

Drapet på guvernør Salman Taseer utført av en av hans egne sikkerhetsvakter var ingen god begynnelse på året for Pakistan. Dødsdommen mot den kristne kvinnen Asia Bibi og blasfemilovene i landet dannet bakteppet for drapet. Drapsmannen skal ha blitt oppildnet av en taler som oppfordret til drap ikke bare på de som begår blasfemi, men også de som ansees å støtte dette. Hendelser i etterkant av drapet har ikke gjort situasjonen bedre.

Norske, eller egentlig vestlige, mediers ensidige forståelse av skillelinjene i den muslimske verden førte til en til tider selvmotsigende og merkelig rapportering.  Når en rekke religiøse ledere gikk ut og advarte pakistanerne mot å vise sorg over drapet, ble dette til ”moderate religiøse ledere støtter drapet på guvernør”. Hvordan moderat?  Såre enkelt;  i en oppstilling på hvor man står i forhold til Taliban, så er disse fra en gruppe som er imot Taliban. Bare for gjøre forvirringen komplett burde kanskje neste overskrift bli ”moderate støtter drapet på guvernør, ekstremister gjør det ikke”, fordi den pro-Talibanske imamen Tahir Mehmood Ashrafi har fordømt drapet og mener at blasfemiloven var laget av mennesker, og ikke Gud. ”Loven er et produkt av ekstremisme og fanatisme som ødelegger det islamske samfunnet” skal han ha sagt. Når en ser alt gjennom ”krigen mot terror” briller, kan verden sannelig bli et merkelig sted.

Det bør også nevnes at til tross for advarslene, og det som må kalles dårlig skjulte trusler fra disse ”moderate lederne”, så var det mange tusen mennesker som deltok i begravelsen, med minnestunder holdt over hele landet. Ikke for å underkjenne at det er mange som støtter drapsmannen også, men det er viktig å vite at det finnes mange som er uenige.

Jeg står selv kanskje langt fra Taseer politisk, men jeg mener at han etisk sett hadde en meget riktig tilnærming, hvor han støttet de svakeste i samfunnet og ikke lot seg skremme av trusler. Hans siste intervjuer og uttalelser inneholdt et ekstremt sterkt fokus på rettferdighet. Det er for meg nettopp dette som er islam, ikke drap, vold og trusler. I etterkant har vi nå hatt flere avskyelige trusler mot Taseer sin datter, som åpent konfronterer de som støtter drapet på faren, og trusler mot andre parlamentarikere som Sherry Rehman, som har fremmet et lovforslag for å endre på blasfemilovgivningen.

Skjulte blasfemikere

I etterkant av drapet har vi og hatt en interessant utvikling, hvor kanskje den største overraskelsen var talen til Benazir Bhuttos sønn Bilawal Bhutto Zardari. At han i kraftige ordlag fordømte drapet var ikke så underlig. Men mange ble nok overrasket over den ladde talen som brukte nettopp en religiøs argumentasjon mot drapsmannen og de som støttet dette. ”Gud har lovet slike som dere helvete, og vi skal sende dere dit,” sa han. Han snakket om at man trengte en jihad mot ekstremisme, gav sterk støtte til minoritetene og kalte de som støttet drapet for “skjulte blasfemikere”. Det kan være at det nettopp er det som trengs, at de troende bryter fri religionen vekk fra de som misbruker den.

Det er mange som snakker ut mot og fordømmer drapet. Enkelte, deriblant en rekke partifeller av avdøde, har dog pakket fordømmelsen godt inn, hvor det virker som om man kanskje ikke støttet måten det ble gjort på, men egentlig støttet tanken som lå bak. Da er fordømmelsen mye klarere og tydeligere fra en av Taseers sterkeste kritikere og politiske motstandere, Imran Khan. Kuriøst nok også en av de sterkeste kritikerne av ”krigen mot terror” i Pakistan. Enkle analyser av Pakistan er sjeldent riktige. Det er mye som er på ville veier i Pakistan i dag, men situasjonen er ikke så svart/hvitt som man kan få inntrykk av.

(Publisert i Klassekampen 17. januar)

Comments (0)

January 3, 2011

Bombene mot koptiske kristne, profetens ord!

Filed under: , terror — Tags: Egypt, islam, Kristendom, terror — admin @ 11:32 pm

Bombeangrepet mot en koptisk kirke i Alexandria vekker avsky, jeg stiller meg i denne sammenheng rett bak den egyptiske stormuftien Ali Gooma her:

  • – Det finnes ingen religion verdt betegnelsen som ikke ser menneskelivetshellighet som en av sine høyeste verdier, heter det i innledningen til den to sider lange uttalelsen som er publisert i samarbeid med det globale interreligiøse dialogforumet C1.

Nå finnes det selvsagt som vil bruke slike angrep for å skape enda mere splid, da må jeg si at røster som Abdallah Girges, sitert i denne artikkelen i klassekampen er en kilde til håp om at de aldri vil lykkes.

Mufti Ali Gooma sier jo at disse menneskene som utfører slike handlinger ikke har noe med islam å gjøre. Det er sant nok, men jeg kom over en tekst som sier meg enda mer om hvor mye vi muslimer har forvillet oss vekk fra det reelle islam som vår profet ba oss følge. En venn sendte meg en tekst som gir en indikasjon på dette. Det handler om et kristent kloster som har eksistert siden før profetens tid, og som profeten underskrev en avtale med om beskyttelse, som er verdt å få med seg.

Jeg har vært borti dette nevnte klosteret da jeg var på ferie i Egypt for endel år tilbake, men fikk ikke besøkt det grunnet noe logistikkproblemer og selv om jeg kjente til avtalen hadde jeg ikke avtaleteksten. Det ligger i det som idag er Sinai halvøya, og det er kraftfulle saker og jeg må innrømme at det gav meg tårer i øynene med tanke på hva som skjer idag.

Avtaleteksten lyder som følger:

  • “This is a message from Muhammad ibn Abdullah, as a covenant to those who adopt Christianity, near and far, we are with them.

  • Verily I, the servants, the helpers, and my followers defend them, because Christians are my citizens; and by Allah! I hold out against anything that displeases them.

  • No compulsion is to be on them. Neither are their judges to be removed from their jobs nor their monks from their monasteries.

  • No one is to destroy a house of their religion, to damage it, or to carry anything from it to the Muslims’ houses. Should anyone take any of these, he would spoil God’s covenant and disobey His Prophet. Verily, they are my allies and have my secure charter against all that they hate.

  • No one is to force them to travel or to oblige them to fight. The Muslims are to fight for them. If a female Christian is married to a Muslim, it is not to take place without her approval. She is not to be prevented from visiting her church to pray.

  • Their churches are to be respected. They are neither to be prevented from repairing them nor the sacredness of their covenants. No one of the nation (Muslims) is to disobey the covenant till the Last Day (end of the world).”*

Sannelig har vi forvillet oss vekk fra dette.

Comments (2)

June 21, 2009

Kongekommentar

Filed under: Islamofobi, islam — Tags: islam, Islamofobi, roboter — admin @ 1:58 am

Etter at vi har diskutert viktige og sannsynelige scenarioer som at muslimene blir i flertall i Norge i et av landets største aviser er det befriende å lese om viktigere problemstillnger som den minst like sannsynelige problemstillingen, hva skjer hvis, eller når, robotene overtar.

Ellers, Konrad, har analysert førstnevnte artikkel  i et par innlegg også, verdt å lese gjennom.

Comments (1)

June 16, 2009

En imam som slår … kanskje

Filed under: imam, islam — Tags: barn, imam, islam, vold — admin @ 8:00 am

En imam i Drammen blir for kort tid siden anklaget for å ha slått et barn. Plutselig var alle imamer og koranskoler kollektivt skyldige i voldsutøvelse, og antatt skyldig inntil det motsatte var bevist. Journalister ringte opp og lurte på om noen hadde oversikt og kontroll over hva som skjedde i koranskolene, og kunne man eeegentlig være sikker på (og garantere) at dette ikke var et mer utbredt problem?

Er dette en overdrivelse, og er jeg for hårsår i denne saken? Det er mulig, selv om jeg ikke tror det. Jeg ble spurt i et radiointervju om jeg trodde denne saken ble behandlet anderledes om det var noen andre enn muslimer som var innblandet. Svaret er nok ihvertfall delvis nei tror jeg. Heldigvis bor vi i et land hvor mishandling og vold mot barn skaper overskrifter og utløser fordømmelser nærmest uansett. Det er jeg glad for. Men jeg tviler egentlig på om generaliseringene hadde vært så vidtspredte.

Det er dermed to problemet med mediedekningen. Det ene er at vedkommende nærmest behandles som om han er funnet skyldig. Det andre er at alle andre imamer regnes som skyldige nesten ved default. Om vedkommende er skyldig bør samfunnet selvsagt reagere med en straff, men dette fordrer at vedkommende faktisk kjennes skyldig. Synes det er litt merkelig hvor mye informasjon politiet har vært villige til å gå ut med i denne saken også.

La meg bare understreke at det er viktig å sette fokus på saken når det er vold mot barn det er snakk om. SÅ det er ikke dette jeg synes er dumt. Kanskje fører saken til at man setter mer fokus på saken og at det videre kan føre til mindre vold, ikke noe kunne gjøre meg gladere.

Hva klager jeg over da? Jo, la meg se på en annen sak så kan man sammenligne litt og kanskje blir det litt enklere å forstå. Nesten samtidig med at denne saken kom opp i Drammen var det en annen alvorlig sak hvor en fotballtrener i Kristiansand skal ha misbrukt en rekke unge gutter. Samtlige ofre skal være utsatt for beføling. Tre av barna skal mannen i tillegg også ha hatt seksuell omgang med.

Sammenlign gjerne mediedekningen av disse to sakene. Mens fordømmelsen har vært unison og veldig sammenlignbar i de to sakene er det en underliggende mistenkeliggjøring og et lite “hva er det vi med sikkerhet kan vite om hva som skjer der inne” i imamsaken som vi ikke ser i fotballtrenersaken fra Kristiansand. Fotballtrenere landet over har ikke blitt mistenkeliggjort på samme måte som landets mange imamer blir.

Vedkommende fotballtrener er også skjermet fra offentligheten gjennom sladdete bilder og vi vet ikke navnet hans. Hans rettssikkerthet, og presumpstive uskyldighet inntil det motsatte bevises er ivaretatt, så er ikke tilfellet med imamen i Drammen.

Comments (3)

June 4, 2009

A New Beginning

Filed under: USA, islam — Tags: islam, USA — admin @ 12:23 pm

Obamas tale i Kairo …. Virkelig lovende!

I am honored to be in the timeless city of Cairo, and to be hosted by two remarkable institutions. For over a thousand years, Al-Azhar has stood as a beacon of Islamic learning, and for over a century, Cairo University has been a source of Egypt’s advancement. Together, you represent the harmony between tradition and progress. I am grateful for your hospitality, and the hospitality of the people of Egypt. I am also proud to carry with me the goodwill of the American people, and a greeting of peace from Muslim communities in my country: assalaamu alaykum.

 

We meet at a time of tension between the United States and Muslims around the world - tension rooted in historical forces that go beyond any current policy debate. The relationship between Islam and the West includes centuries of co-existence and cooperation, but also conflict and religious wars. More recently, tension has been fed by colonialism that denied rights and opportunities to many Muslims, and a Cold War in which Muslim-majority countries were too often treated as proxies without regard to their own aspirations. Moreover, the sweeping change brought by modernity and globalization led many Muslims to view the West as hostile to the traditions of Islam.

 

Violent extremists have exploited these tensions in a small but potent minority of Muslims. The attacks of September 11th, 2001 and the continued efforts of these extremists to engage in violence against civilians has led some in my country to view Islam as inevitably hostile not only to America and Western countries, but also to human rights. This has bred more fear and mistrust.

 

So long as our relationship is defined by our differences, we will empower those who sow hatred rather than peace, and who promote conflict rather than the cooperation that can help all of our people achieve justice and prosperity. This cycle of suspicion and discord must end.

I have come here to seek a new beginning between the United States and Muslims around the world; one based upon mutual interest and mutual respect; and one based upon the truth that America and Islam are not exclusive, and need not be in competition. Instead, they overlap, and share common principles - principles of justice and progress; tolerance and the dignity of all human beings.

 

I do so recognizing that change cannot happen overnight. No single speech can eradicate years of mistrust, nor can I answer in the time that I have all the complex questions that brought us to this point. But I am convinced that in order to move forward, we must say openly the things we hold in our hearts, and that too often are said only behind closed doors. There must be a sustained effort to listen to each other; to learn from each other; to respect one another; and to seek common ground. As the Holy Koran tells us, “Be conscious of God and speak always the truth.” That is what I will try to do - to speak the truth as best I can, humbled by the task before us, and firm in my belief that the interests we share as human beings are far more powerful than the forces that drive us apart.

 

Part of this conviction is rooted in my own experience. I am a Christian, but my father came from a Kenyan family that includes generations of Muslims. As a boy, I spent several years in Indonesia and heard the call of the azaan at the break of dawn and the fall of dusk. As a young man, I worked in Chicago communities where many found dignity and peace in their Muslim faith.

 

As a student of history, I also know civilization’s debt to Islam. It was Islam - at places like Al-Azhar University - that carried the light of learning through so many centuries, paving the way for Europe’s Renaissance and Enlightenment. It was innovation in Muslim communities that developed the order of algebra; our magnetic compass and tools of navigation; our mastery of pens and printing; our understanding of how disease spreads and how it can be healed. Islamic culture has given us majestic arches and soaring spires; timeless poetry and cherished music; elegant calligraphy and places of peaceful contemplation. And throughout history, Islam has demonstrated through words and deeds the possibilities of religious tolerance and racial equality.

 

I know, too, that Islam has always been a part of America’s story. The first nation to recognize my country was Morocco. In signing the Treaty of Tripoli in 1796, our second President John Adams wrote, “The United States has in itself no character of enmity against the laws, religion or tranquility of Muslims.” And since our founding, American Muslims have enriched the United States. They have fought in our wars, served in government, stood for civil rights, started businesses, taught at our Universities, excelled in our sports arenas, won Nobel Prizes, built our tallest building, and lit the Olympic Torch. And when the first Muslim-American was recently elected to Congress, he took the oath to defend our Constitution using the same Holy Koran that one of our Founding Fathers - Thomas Jefferson - kept in his personal library.

 

So I have known Islam on three continents before coming to the region where it was first revealed. That experience guides my conviction that partnership between America and Islam must be based on what Islam is, not what it isn’t. And I consider it part of my responsibility as President of the United States to fight against negative stereotypes of Islam wherever they appear.

 

But that same principle must apply to Muslim perceptions of America. Just as Muslims do not fit a crude stereotype, America is not the crude stereotype of a self-interested empire. The United States has been one of the greatest sources of progress that the world has ever known. We were born out of revolution against an empire. We were founded upon the ideal that all are created equal, and we have shed blood and struggled for centuries to give meaning to those words - within our borders, and around the world. We are shaped by every culture, drawn from every end of the Earth, and dedicated to a simple concept: E pluribus unum: “Out of many, one.”

 

Much has been made of the fact that an African-American with the name Barack Hussein Obama could be elected President. But my personal story is not so unique. The dream of opportunity for all people has not come true for everyone in America, but its promise exists for all who come to our shores - that includes nearly seven million American Muslims in our country today who enjoy incomes and education that are higher than average.

 

Moreover, freedom in America is indivisible from the freedom to practice one’s religion. That is why there is a mosque in every state of our union, and over 1,200 mosques within our borders. That is why the U.S. government has gone to court to protect the right of women and girls to wear the hijab, and to punish those who would deny it.

 

So let there be no doubt: Islam is a part of America. And I believe that America holds within her the truth that regardless of race, religion, or station in life, all of us share common aspirations - to live in peace and security; to get an education and to work with dignity; to love our families, our communities, and our God. These things we share. This is the hope of all humanity.

 

Of course, recognizing our common humanity is only the beginning of our task. Words alone cannot meet the needs of our people. These needs will be met only if we act boldly in the years ahead; and if we understand that the challenges we face are shared, and our failure to meet them will hurt us all.

 

For we have learned from recent experience that when a financial system weakens in one country, prosperity is hurt everywhere. When a new flu infects one human being, all are at risk. When one nation pursues a nuclear weapon, the risk of nuclear attack rises for all nations. When violent extremists operate in one stretch of mountains, people are endangered across an ocean. And when innocents in Bosnia and Darfur are slaughtered, that is a stain on our collective conscience. That is what it means to share this world in the 21st century. That is the responsibility we have to one another as human beings.

 

This is a difficult responsibility to embrace. For human history has often been a record of nations and tribes subjugating one another to serve their own interests. Yet in this new age, such attitudes are self-defeating. Given our interdependence, any world order that elevates one nation or group of people over another will inevitably fail. So whatever we think of the past, we must not be prisoners of it. Our problems must be dealt with through partnership; progress must be shared.

 

That does not mean we should ignore sources of tension. Indeed, it suggests the opposite: we must face these tensions squarely. And so in that spirit, let me speak as clearly and plainly as I can about some specific issues that I believe we must finally confront together.

 

The first issue that we have to confront is violent extremism in all of its forms.

 

In Ankara, I made clear that America is not - and never will be - at war with Islam. We will, however, relentlessly confront violent extremists who pose a grave threat to our security. Because we reject the same thing that people of all faiths reject: the killing of innocent men, women, and children. And it is my first duty as President to protect the American people.

 

The situation in Afghanistan demonstrates America’s goals, and our need to work together. Over seven years ago, the United States pursued al Qaeda and the Taliban with broad international support. We did not go by choice, we went because of necessity. I am aware that some question or justify the events of 9/11. But let us be clear: al Qaeda killed nearly 3,000 people on that day. The victims were innocent men, women and children from America and many other nations who had done nothing to harm anybody. And yet Al Qaeda chose to ruthlessly murder these people, claimed credit for the attack, and even now states their determination to kill on a massive scale. They have affiliates in many countries and are trying to expand their reach. These are not opinions to be debated; these are facts to be dealt with.

 

Make no mistake: we do not want to keep our troops in Afghanistan. We seek no military bases there. It is agonizing for America to lose our young men and women. It is costly and politically difficult to continue this conflict. We would gladly bring every single one of our troops home if we could be confident that there were not violent extremists in Afghanistan and Pakistan determined to kill as many Americans as they possibly can. But that is not yet the case.

 

That’s why we’re partnering with a coalition of forty-six countries. And despite the costs involved, America’s commitment will not weaken. Indeed, none of us should tolerate these extremists. They have killed in many countries. They have killed people of different faiths - more than any other, they have killed Muslims. Their actions are irreconcilable with the rights of human beings, the progress of nations, and with Islam. The Holy Koran teaches that whoever kills an innocent, it is as if he has killed all mankind; and whoever saves a person, it is as if he has saved all mankind. The enduring faith of over a billion people is so much bigger than the narrow hatred of a few. Islam is not part of the problem in combating violent extremism - it is an important part of promoting peace.

 

We also know that military power alone is not going to solve the problems in Afghanistan and Pakistan. That is why we plan to invest $1.5 billion each year over the next five years to partner with Pakistanis to build schools and hospitals, roads and businesses, and hundreds of millions to help those who have been displaced. And that is why we are providing more than $2.8 billion to help Afghans develop their economy and deliver services that people depend upon.

 

Let me also address the issue of Iraq. Unlike Afghanistan, Iraq was a war of choice that provoked strong differences in my country and around the world. Although I believe that the Iraqi people are ultimately better off without the tyranny of Saddam Hussein, I also believe that events in Iraq have reminded America of the need to use diplomacy and build international consensus to resolve our problems whenever possible. Indeed, we can recall the words of Thomas Jefferson, who said: “I hope that our wisdom will grow with our power, and teach us that the less we use our power the greater it will be.”

Today, America has a dual responsibility: to help Iraq forge a better future - and to leave Iraq to Iraqis. I have made it clear to the Iraqi people that we pursue no bases, and no claim on their territory or resources. Iraq’s sovereignty is its own. That is why I ordered the removal of our combat brigades by next August. That is why we will honor our agreement with Iraq’s democratically-elected government to remove combat troops from Iraqi cities by July, and to remove all our troops from Iraq by 2012. We will help Iraq train its Security Forces and develop its economy. But we will support a secure and united Iraq as a partner, and never as a patron.

 

And finally, just as America can never tolerate violence by extremists, we must never alter our principles. 9/11 was an enormous trauma to our country. The fear and anger that it provoked was understandable, but in some cases, it led us to act contrary to our ideals. We are taking concrete actions to change course. I have unequivocally prohibited the use of torture by the United States, and I have ordered the prison at Guantanamo Bay closed by early next year.

 

So America will defend itself respectful of the sovereignty of nations and the rule of law. And we will do so in partnership with Muslim communities which are also threatened. The sooner the extremists are isolated and unwelcome in Muslim communities, the sooner we will all be safer.

 

The second major source of tension that we need to discuss is the situation between Israelis, Palestinians and the Arab world.

 

America’s strong bonds with Israel are well known. This bond is unbreakable. It is based upon cultural and historical ties, and the recognition that the aspiration for a Jewish homeland is rooted in a tragic history that cannot be denied.

 

Around the world, the Jewish people were persecuted for centuries, and anti-Semitism in Europe culminated in an unprecedented Holocaust. Tomorrow, I will visit Buchenwald, which was part of a network of camps where Jews were enslaved, tortured, shot and gassed to death by the Third Reich. Six million Jews were killed - more than the entire Jewish population of Israel today. Denying that fact is baseless, ignorant, and hateful. Threatening Israel with destruction - or repeating vile stereotypes about Jews - is deeply wrong, and only serves to evoke in the minds of Israelis this most painful of memories while preventing the peace that the people of this region deserve.

 

On the other hand, it is also undeniable that the Palestinian people - Muslims and Christians - have suffered in pursuit of a homeland. For more than sixty years they have endured the pain of dislocation. Many wait in refugee camps in the West Bank, Gaza, and neighboring lands for a life of peace and security that they have never been able to lead. They endure the daily humiliations - large and small - that come with occupation. So let there be no doubt: the situation for the Palestinian people is intolerable. America will not turn our backs on the legitimate Palestinian aspiration for dignity, opportunity, and a state of their own.

 

For decades, there has been a stalemate: two peoples with legitimate aspirations, each with a painful history that makes compromise elusive. It is easy to point fingers - for Palestinians to point to the displacement brought by Israel’s founding, and for Israelis to point to the constant hostility and attacks throughout its history from within its borders as well as beyond. But if we see this conflict only from one side or the other, then we will be blind to the truth: the only resolution is for the aspirations of both sides to be met through two states, where Israelis and Palestinians each live in peace and security.

 

That is in Israel’s interest, Palestine’s interest, America’s interest, and the world’s interest. That is why I intend to personally pursue this outcome with all the patience that the task requires. The obligations that the parties have agreed to under the Road Map are clear. For peace to come, it is time for them - and all of us - to live up to our responsibilities.

 

Palestinians must abandon violence. Resistance through violence and killing is wrong and does not succeed. For centuries, black people in America suffered the lash of the whip as slaves and the humiliation of segregation. But it was not violence that won full and equal rights. It was a peaceful and determined insistence upon the ideals at the center of America’s founding. This same story can be told by people from South Africa to South Asia; from Eastern Europe to Indonesia. It’s a story with a simple truth: that violence is a dead end. It is a sign of neither courage nor power to shoot rockets at sleeping children, or to blow up old women on a bus. That is not how moral authority is claimed; that is how it is surrendered.

 

Now is the time for Palestinians to focus on what they can build. The Palestinian Authority must develop its capacity to govern, with institutions that serve the needs of its people. Hamas does have support among some Palestinians, but they also have responsibilities. To play a role in fulfilling Palestinian aspirations, and to unify the Palestinian people, Hamas must put an end to violence, recognize past agreements, and recognize Israel’s right to exist.

 

At the same time, Israelis must acknowledge that just as Israel’s right to exist cannot be denied, neither can Palestine’s. The United States does not accept the legitimacy of continued Israeli settlements. This construction violates previous agreements and undermines efforts to achieve peace. It is time for these settlements to stop.

 

Israel must also live up to its obligations to ensure that Palestinians can live, and work, and develop their society. And just as it devastates Palestinian families, the continuing humanitarian crisis in Gaza does not serve Israel’s security; neither does the continuing lack of opportunity in the West Bank. Progress in the daily lives of the Palestinian people must be part of a road to peace, and Israel must take concrete steps to enable such progress.

 

Finally, the Arab States must recognize that the Arab Peace Initiative was an important beginning, but not the end of their responsibilities. The Arab-Israeli conflict should no longer be used to distract the people of Arab nations from other problems. Instead, it must be a cause for action to help the Palestinian people develop the institutions that will sustain their state; to recognize Israel’s legitimacy; and to choose progress over a self-defeating focus on the past.

 

America will align our policies with those who pursue peace, and say in public what we say in private to Israelis and Palestinians and Arabs. We cannot impose peace. But privately, many Muslims recognize that Israel will not go away. Likewise, many Israelis recognize the need for a Palestinian state. It is time for us to act on what everyone knows to be true.

 

Too many tears have flowed. Too much blood has been shed. All of us have a responsibility to work for the day when the mothers of Israelis and Palestinians can see their children grow up without fear; when the Holy Land of three great faiths is the place of peace that God intended it to be; when Jerusalem is a secure and lasting home for Jews and Christians and Muslims, and a place for all of the children of Abraham to mingle peacefully together as in the story of Isra, when Moses, Jesus, and Mohammed (peace be upon them) joined in prayer.

 

The third source of tension is our shared interest in the rights and responsibilities of nations on nuclear weapons.

 

This issue has been a source of tension between the United States and the Islamic Republic of Iran. For many years, Iran has defined itself in part by its opposition to my country, and there is indeed a tumultuous history between us. In the middle of the Cold War, the United States played a role in the overthrow of a democratically-elected Iranian government. Since the Islamic Revolution, Iran has played a role in acts of hostage-taking and violence against U.S. troops and civilians. This history is well known. Rather than remain trapped in the past, I have made it clear to Iran’s leaders and people that my country is prepared to move forward. The question, now, is not what Iran is against, but rather what future it wants to build.

 

It will be hard to overcome decades of mistrust, but we will proceed with courage, rectitude and resolve. There will be many issues to discuss between our two countries, and we are willing to move forward without preconditions on the basis of mutual respect. But it is clear to all concerned that when it comes to nuclear weapons, we have reached a decisive point. This is not simply about America’s interests. It is about preventing a nuclear arms race in the Middle East that could lead this region and the world down a hugely dangerous path.

 

I understand those who protest that some countries have weapons that others do not. No single nation should pick and choose which nations hold nuclear weapons. That is why I strongly reaffirmed America’s commitment to seek a world in which no nations hold nuclear weapons. And any nation - including Iran - should have the right to access peaceful nuclear power if it complies with its responsibilities under the nuclear Non-Proliferation Treaty. That commitment is at the core of the Treaty, and it must be kept for all who fully abide by it. And I am hopeful that all countries in the region can share in this goal.

 

The fourth issue that I will address is democracy.

 

I know there has been controversy about the promotion of democracy in recent years, and much of this controversy is connected to the war in Iraq. So let me be clear: no system of government can or should be imposed upon one nation by any other.

 

That does not lessen my commitment, however, to governments that reflect the will of the people. Each nation gives life to this principle in its own way, grounded in the traditions of its own people. America does not presume to know what is best for everyone, just as we would not presume to pick the outcome of a peaceful election. But I do have an unyielding belief that all people yearn for certain things: the ability to speak your mind and have a say in how you are governed; confidence in the rule of law and the equal administration of justice; government that is transparent and doesn’t steal from the people; the freedom to live as you choose. Those are not just American ideas, they are human rights, and that is why we will support them everywhere.

 

There is no straight line to realize this promise. But this much is clear: governments that protect these rights are ultimately more stable, successful and secure. Suppressing ideas never succeeds in making them go away. America respects the right of all peaceful and law-abiding voices to be heard around the world, even if we disagree with them. And we will welcome all elected, peaceful governments - provided they govern with respect for all their people.

 

This last point is important because there are some who advocate for democracy only when they are out of power; once in power, they are ruthless in suppressing the rights of others. No matter where it takes hold, government of the people and by the people sets a single standard for all who hold power: you must maintain your power through consent, not coercion; you must respect the rights of minorities, and participate with a spirit of tolerance and compromise; you must place the interests of your people and the legitimate workings of the political process above your party. Without these ingredients, elections alone do not make true democracy.

 

The fifth issue that we must address together is religious freedom.

 

Islam has a proud tradition of tolerance. We see it in the history of Andalusia and Cordoba during the Inquisition. I saw it firsthand as a child in Indonesia, where devout Christians worshiped freely in an overwhelmingly Muslim country. That is the spirit we need today. People in every country should be free to choose and live their faith based upon the persuasion of the mind, heart, and soul. This tolerance is essential for religion to thrive, but it is being challenged in many different ways.

 

Among some Muslims, there is a disturbing tendency to measure one’s own faith by the rejection of another’s. The richness of religious diversity must be upheld - whether it is for Maronites in Lebanon or the Copts in Egypt. And fault lines must be closed among Muslims as well, as the divisions between Sunni and Shia have led to tragic violence, particularly in Iraq.

 

Freedom of religion is central to the ability of peoples to live together. We must always examine the ways in which we protect it. For instance, in the United States, rules on charitable giving have made it harder for Muslims to fulfill their religious obligation. That is why I am committed to working with American Muslims to ensure that they can fulfill zakat.

 

Likewise, it is important for Western countries to avoid impeding Muslim citizens from practicing religion as they see fit - for instance, by dictating what clothes a Muslim woman should wear. We cannot disguise hostility towards any religion behind the pretence of liberalism.

 

Indeed, faith should bring us together. That is why we are forging service projects in America that bring together Christians, Muslims, and Jews. That is why we welcome efforts like Saudi Arabian King Abdullah’s Interfaith dialogue and Turkey’s leadership in the Alliance of Civilizations. Around the world, we can turn dialogue into Interfaith service, so bridges between peoples lead to action - whether it is combating malaria in Africa, or providing relief after a natural disaster.

 

The sixth issue that I want to address is women’s rights.

 

I know there is debate about this issue. I reject the view of some in the West that a woman who chooses to cover her hair is somehow less equal, but I do believe that a woman who is denied an education is denied equality. And it is no coincidence that countries where women are well-educated are far more likely to be prosperous.

 

Now let me be clear: issues of women’s equality are by no means simply an issue for Islam. In Turkey, Pakistan, Bangladesh and Indonesia, we have seen Muslim-majority countries elect a woman to lead. Meanwhile, the struggle for women’s equality continues in many aspects of American life, and in countries around the world.

 

Our daughters can contribute just as much to society as our sons, and our common prosperity will be advanced by allowing all humanity - men and women - to reach their full potential. I do not believe that women must make the same choices as men in order to be equal, and I respect those women who choose to live their lives in traditional roles. But it should be their choice. That is why the United States will partner with any Muslim-majority country to support expanded literacy for girls, and to help young women pursue employment through micro-financing that helps people live their dreams.

 

Finally, I want to discuss economic development and opportunity.

 

I know that for many, the face of globalization is contradictory. The Internet and television can bring knowledge and information, but also offensive sexuality and mindless violence. Trade can bring new wealth and opportunities, but also huge disruptions and changing communities. In all nations - including my own - this change can bring fear. Fear that because of modernity we will lose of control over our economic choices, our politics, and most importantly our identities - those things we most cherish about our communities, our families, our traditions, and our faith.

 

But I also know that human progress cannot be denied. There need not be contradiction between development and tradition. Countries like Japan and South Korea grew their economies while maintaining distinct cultures. The same is true for the astonishing progress within Muslim-majority countries from Kuala Lumpur to Dubai. In ancient times and in our times, Muslim communities have been at the forefront of innovation and education.

 

This is important because no development strategy can be based only upon what comes out of the ground, nor can it be sustained while young people are out of work. Many Gulf States have enjoyed great wealth as a consequence of oil, and some are beginning to focus it on broader development. But all of us must recognize that education and innovation will be the currency of the 21st century, and in too many Muslim communities there remains underinvestment in these areas. I am emphasizing such investments within my country. And while America in the past has focused on oil and gas in this part of the world, we now seek a broader engagement.

 

On education, we will expand exchange programs, and increase scholarships, like the one that brought my father to America, while encouraging more Americans to study in Muslim communities. And we will match promising Muslim students with internships in America; invest in on-line learning for teachers and children around the world; and create a new online network, so a teenager in Kansas can communicate instantly with a teenager in Cairo.

 

On economic development, we will create a new corps of business volunteers to partner with counterparts in Muslim-majority countries. And I will host a Summit on Entrepreneurship this year to identify how we can deepen ties between business leaders, foundations and social entrepreneurs in the United States and Muslim communities around the world.

 

On science and technology, we will launch a new fund to support technological development in Muslim-majority countries, and to help transfer ideas to the marketplace so they can create jobs. We will open centers of scientific excellence in Africa, the Middle East and Southeast Asia, and appoint new Science Envoys to collaborate on programs that develop new sources of energy, create green jobs, digitize records, clean water, and grow new crops. And today I am announcing a new global effort with the Organization of the Islamic Conference to eradicate polio. And we will also expand partnerships with Muslim communities to promote child and maternal health.

 

All these things must be done in partnership. Americans are ready to join with citizens and governments; community organizations, religious leaders, and businesses in Muslim communities around the world to help our people pursue a better life.

 

The issues that I have described will not be easy to address. But we have a responsibility to join together on behalf of the world we seek - a world where extremists no longer threaten our people, and American troops have come home; a world where Israelis and Palestinians are each secure in a state of their own, and nuclear energy is used for peaceful purposes; a world where governments serve their citizens, and the rights of all God’s children are respected. Those are mutual interests. That is the world we seek. But we can only achieve it together.

 

I know there are many - Muslim and non-Muslim - who question whether we can forge this new beginning. Some are eager to stoke the flames of division, and to stand in the way of progress. Some suggest that it isn’t worth the effort - that we are fated to disagree, and civilizations are doomed to clash. Many more are simply skeptical that real change can occur. There is so much fear, so much mistrust. But if we choose to be bound by the past, we will never move forward. And I want to particularly say this to young people of every faith, in every country - you, more than anyone, have the ability to remake this world.

 

All of us share this world for but a brief moment in time. The question is whether we spend that time focused on what pushes us apart, or whether we commit ourselves to an effort - a sustained effort - to find common ground, to focus on the future we seek for our children, and to respect the dignity of all human beings.

 

It is easier to start wars than to end them. It is easier to blame others than to look inward; to see what is different about someone than to find the things we share. But we should choose the right path, not just the easy path. There is also one rule that lies at the heart of every religion - that we do unto others as we would have them do unto us. This truth transcends nations and peoples - a belief that isn’t new; that isn’t black or white or brown; that isn’t Christian, or Muslim or Jew. It’s a belief that pulsed in the cradle of civilization, and that still beats in the heart of billions. It’s a faith in other people, and it’s what brought me here today.

 

We have the power to make the world we seek, but only if we have the courage to make a new beginning, keeping in mind what has been written.

 

The Holy Koran tells us, “O mankind! We have created you male and a female; and we have made you into nations and tribes so that you may know one another.”

 

The Talmud tells us: “The whole of the Torah is for the purpose of promoting peace.”

 

The Holy Bible tells us, “Blessed are the peacemakers, for they shall be called sons of God.”

 

The people of the world can live together in peace. We know that is God’s vision. Now, that must be our work here on Earth. Thank you. And may God’s peace be upon you.

—–

Sterke reaksjoner fra bl.a. erke konservative krefter i Israel, som ikke satte pris på den direkte talen. Men i det lange løp tror jeg som Kadime partiet at det er denne løsningen som kan sikre Israel. Tror de fleste reagerer positvt, jeg selv tror jo ikke at en tale endrer noe i seg selv, men det er tydelig og åpenbart at han ønsker endring. Han virker oppriktig, og jeg tror han skaper problemer for ekstremister som nok hadde det bedre med Bush og Cheney.

Comments (7)

January 26, 2009

En muslimsk bussjåfør er også en mann (eller en kvinne) med godt humør

Filed under: Hatefulle ytringer, Islamofobi, integrering, islam — Tags: Bønn, bussjåfør, Hatefulle ytringer, integrering, islam — admin @ 2:31 am

Det vil si, inntil det er tid for bønn. Da parkerer han bussen på siden av veien, jager passasjerene ut av bussen, ruller ut sitt bønneteppe og begynner å be.

Artikkelen stod i den britiske tabloidavisen The Sun i mars/april 2008 og når jeg søker på deres hjemmeside så dukker saken opp i listen, men det går ikke an å komme inn i saken. Tydeligvis fjernet, og om de har så skjønner jeg det, selv om det er litt flaut det og. Saken er rappotert og kommentert på en rekke blogger, og jeg har møtt på den i en rekke norske debattforumer.

Problemet, vel saken stemmer igrunn ikke. Men som alle gode løgner er det noe sant der. Bussjåføren var muslimsk. Han stoppet bussen og ba folk gå av. Riktignok var dette fordi bussentralen ba ham om det pga en forsinkelse hvor de slo sammen neste buss på ruten med denne, men dog. Etter å ha gitt passasjerene beskjed om at de måtte av bussen er det også sant at han begynte med sin bønn, som det var tid for, men passasjerene ble da altså ikke kastet av fordi han skulle be, men han brukte tiden til å be siden han nå var ferdig på den for tidelig avsluttede ruten og hadde en ti minutters pause. Men det skaper jo ikke like gode overskrifter som “Get out of my bus, I need to pray”, så får det heller være så som så med sannheten.

I the Sun følger det et bilde med saken også, som en passasjer har tatt med mobilen sin tydeligvis. En rekke passasjerer som var med kom med sinte utsagn, og the Sun hadde også med et par sitater fra bussjåføren som kunne forstås som at de bygger opp og støtter den versjonen man hadde lagt frem i The Sun, her gjengitt i Al Arabiya av alle steder siden The Sun fjernet artikkelen. (Forøvrig, i Al Arabiya, legg merke  til alle kommentarene i etterkant, noen vet tydeligvis ikke at dette var (enda en) unøyaktig, for ikke å si løgnaktig rapport fra The Sun, som vel ingen fornuftige folk tar seriøst. Uheldigvis er useriøse folk i flertall de aller fleste steder.)

Jeg lurer jo ofte på, som Sheila Musaji fra The American Muslim som har skrevet om denne saken også, hvis muslimer er så ille, hvorfor må man finne på løgner om dem?

Blogglisten

Comments (11)
Older Posts »
  • Pages:
    • About
    • Tre drap og et selvmord
  • Blogroll
    • Annelandet
    • Øyvind
    • Beate
    • Den tvilsomme humanist
    • Hastur
    • Hjorthen
    • Hva hun sa
    • Iskwew
    • Konrad
    • MinMening
    • Minneapolise
    • Muslimprosjektet
    • Samaha
    • somalieren
    • Starlett
    • The Lord Bassington-Bassington Chronicles
    • Tiqui
    • Trond
    • Undreverset
  • Categories:
    • Afrika
    • Antisemittisme
    • blasfemi
    • blogg
    • Demokrati
    • Dialog
    • Egypt
    • ekstremisme
    • fattigdom
    • Hatefulle ytringer
    • hijab
    • imam
    • india
    • integrering
    • Iran
    • islam
    • Islamofobi
    • israel
    • Jul
    • kirken
    • Krig
    • media
    • Midtøsten
    • Nettsikkerhet
    • nyttår
    • pakistan
    • palestina
    • pedofili
    • pelsdyr
    • Ramadan
    • Saudi Arabia
    • terror
    • tortur
    • tvillinger
    • tyrkia
    • USA
    • Valg
    • Valg USA

  • Archives:
    • May 2013
    • October 2012
    • September 2012
    • August 2012
    • June 2012
    • April 2012
    • February 2012
    • January 2012
    • December 2011
    • October 2011
    • September 2011
    • August 2011
    • July 2011
    • June 2011
    • May 2011
    • April 2011
    • March 2011
    • February 2011
    • January 2011
    • December 2010
    • November 2010
    • June 2009
    • May 2009
    • March 2009
    • February 2009
    • January 2009
    • December 2008
    • November 2008
    • September 2008
    • August 2008
    • March 2008
    • January 2008
    • December 2007
    • November 2007
    • October 2007
    • September 2007
    • August 2007
    • July 2007
    • June 2007
    • May 2007
    • April 2007
    • March 2007
    • February 2007
    • January 2007
  • Meta:
    • Log in
    • RSS
    • Comments RSS
    • Valid XHTML
    • XFN
    • WP

Powered by WordPress