Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for den norske kirke har sammen kommet ut med en felleserklæring om retten til å konvertere og misjonering.
Det er også en meget interessant artikkel i Dagbladet om saken idag.
Jeg har ikke skrevet noe om denne saken før, har tenkt at for kvikke reaksjoner og beskyldninger om rasisme kan være like skadelige som noe annet. Har ønsket mer informasjon før jeg gikk ut. Det gjør jeg nå også, men disse (eller er det bare en) ambulansefolkene ødelegger saken sin ekstremt mye ved å uttale seg slik som de gjør.
http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/08/16/509002.html
Kommentarene i etterkant sier også endel om holdningene som florerer, men jeg tar ikke det som fakta, men dette ser ikke bra ut!
Det siste i en rekke av angrep i Storbritannia mot muslimer og deres bedehus har ført til at en imam er stygt skadd og på sykehus. Det virker som vi går mørke tider i møte med tanke på toleranse og respekt. De som oppildner til hat på de ulike sidene er godt i gang med arbeidet, mens den andre siden ser ikke ut til å ta dette alvorlig (nok).
Slike hendelser bidrar bare til hardere fronter, og fører aldri til noe godt.
Litt småsykt dette her, men Stu Bykofsky som skriver for The Philadelphia Daily News, ønsker et nytt angrep mot USA
for å forene nasjonen. USA virker idag som de har mistet lysten til å kjempe, bare et nytt angrep kan sørge for at USA samler seg.
Barndommen min, som så mange andres, inneholdt mange historier. Fortalt av eldre, eller lest selv. Noen av disse hadde et poeng, andre var bare ment å være morsomme eller spennende. Jeg leser fortsatt mange historier.
Det er imidlertid noen av disse som setter seg fast i ens hukommelse, og som får betydning for ens liv videre. En slik historie for meg var historien om den gamle mannen, sjøstjerna og en ung gutt. I korte trekk går den ut på følgende:
En eldre mann (jeg personen i historien, en virkelig person som het Loren Eiseley ) er på en morgentur langs stranden, da han ser en ung gutt løpe frem og tilbake. Han lurer på hva som skjer, og ettersom han nærmer seg ser han at gutten plukker opp noe, fra stranden, og løper ut i vannet og kaster noe forsiktig ut i vannet. Dette virker jo litt rart.
Så da han kommer nærmere spør han gutten hva han holder på med. Joda, forklarer gutten, tidevannet er på vei tilbake, og etterlater mange sjøstjerner på stranda når vannet trekker seg tilbake. Om noen timer vil de dø av solvarmen, så gutten prøver å redde dem. Det er jo så mange sjøstjerner langs hele stranda, og det du gjør utgjør jo ingen forskjell. (i det store bildet) Gutten bøyer seg ned, plukker opp en sjøstjerne som han kaster uti dypvannet, snur seg mot den gamle mannen og sier, det gjorde en forskjell for den.
Dette er artikkelen “De usynlige terroristene”, som også ble publisert i Samtiden nr. 2, 2007. Artikkelen er skrevet av Øyvind Strømmen og meg selv.I denne utgaven, som jeg frekt og freidig bare kopierer over fra Øyvind, har han lagt til pekere også. Øyvind la også til et par merknader, og som den flinke “cut-and-paste”eren jeg er tar jeg like godt de med her også, og for syns skyld legger til litt her og der. 
De usynlige terroristene
Vi er i USA, anno 2004. To menn møtes gjennom felles bekjente. Den ene, la oss kalle ham Ahmed, snakker varmt om et tidligere terrorangrep, «den rette måten å gjøre ting på». Han fortsetter med å fortelle om sine egne planer om et angrep stort nok til å matche – ja, til og med overgå – det tidligere. Han vil drepe amerikanske borgere med bruk av sennepsgass og dessuten sprenge en bombe utenfor en statlig bygning.
Det Ahmed ikke er klar over er at mannen han nettopp har møtt er en tidligere politimann som jobber som informant for narkotikaavdelingen i det lokale politiet. Den tidligere politimannen har problemer med å ta Ahmed seriøst, men det går etter hvert opp for han at denne ekstremisten kan levere mer enn bare prat. – Er du ikke redd for å drepe uskyldige kvinner og barn, spør politiinformanten. Ahmed bare fnyser. Slikt overlater han til høyere makter å ordne opp i.
Politiinformanten finner også ut at Ahmed har vært medlem i en ytterliggående gruppe, og at han forakter, hater, den amerikanske regjeringen. Han snakker med det lokale politiet, som sender saken videre til FBI. Ahmed er i ferd med å gå i fella. En undercover FBI-mann, som gir seg ut for å dele terroristens ideologi, tar kontakt og tilbyr å skaffe våpen fra lageret på Pine Bluff, en militær lagerplass for kjemiske våpen, der han hevder å arbeide. Terroristen biter på agnet, og kaster seg over muligheten FBI-mannen tilbyr. Han drømmer også om større ting, som bruk av radioaktivt materiale i en «skitten bombe» han vil plassere utenfor den amerikanske kongressen.
Selv om noen av ideene til Ahmed virker nesten for fantastiske, viser han fort at han er farlig. I en samtale med FBI-agenten på en parkeringsplass utenfor en butikk i september 2004, diskuteres våpen:
Ahmed: Men de har ikke noe VX-gass der?
FBI-agenten: Nei, men, du vet, sarin er et helvete. Jeg mener, eh, VX, hvis du får en dråpe på deg så begynner du å skumme rundt munnen. Og du vet at sarin er det samme. Når det kommer til dødelighet er det det samme. Men Pine Bluff har ikke VX. De har sarin. De brukte å ha sennepsgass, men det er ikke noe sennep der nede lenger.
Ahmed: Ok, all right, det kan jeg lage selv.
FBI-agenten: Virkelig? (ler) Virkelig?
Ahmed fortsetter med å forklare i detalj hvordan han kan lage sennepsgass. Han forteller at han kan lage nitroglyserin også.
FBI-mannen ønsker ikke at det skal virke som om det er han som presser Ahmed til noe han ikke vil, og gir terroristen flere muligheter til å trekke seg ut. Terroristen er imidlertid ikke i tvil, og insisterer på hjelp fra agenten. Etter litt nøling utstyrer FBI-agenten terroristen med eksplosiver, kjemikaler og nervegassen sarin, eller rettere sagt: en kontainer fylt med vann. Når avtalen er overholdt slår FBI til, og Ahmed blir arrestert. Saken kjøres i det normale rettsapparatet hvor retten finner Ahmed skyldig og dømmer ham til 30 år i fengsel.
Det eneste som mangler er Jack Bauer, og historien kunne ha vært hentet rett ut fra tv-serien 24, selvsagt med en betydelig forskjell: i denne saken har amerikanske myndigheter sitt på det tørre. Det var god gammel politietterforskning som gav resultater, ingen tortur, ingen umenneskelig behandling.
Terroristen du aldri hørte om
Historien ovenfor er ikke fiksjon. Dette hendte faktisk, samtalen gjengitt over fant sted, og var bare en av mange samtaler, ofte dryppende av hat. Det underlige er hvor mange som ikke har hørt om saken, hvor lite oppmerksomhet den fikk i media, hvor få reportere som brydde seg – bare én fulgte hele rettssaken. Og i norske media? Det var ingen store oppslag da mannen ble arrestert. Det kom ingen fete overskrifter da han ble dømt. Et raskt nyhetssøk på nettet fører faktisk ikke til frem til en eneste norskspråklig artikkel.
Hvordan kan dette ha seg? En urovekkende mulighet er at det simpelthen er fordi Ahmed ikke het Ahmed, fordi han ikke var araber, fordi han ikke var muslim, fordi han ikke var en «islamsk fascist», men en vaskeekte amerikansk høyreekstremist. Demetrius «Van» Crocker ville drepe afroamerikanere, han ønsket å bombe den amerikanske kongressen med en «skitten bombe», han hadde konkrete planer om bruk av sennepsgass og bomber i en terrorkampanje, han forsøkte å få tak i saringass. Og sannsynligvis har du aldri hørt om ham.
Dekningen var nesten ikke-eksisterende. Det var noen artikler i lokale media, og en AP-melding ble plukket opp noen få steder, skriver Brian Dominick i The New Standard. Dominick påpeker også at Crockers ideologi knapt ble diskutert i det hele. Kontrasten til islamistisk motivert terrorisme er åpenbar. I dagens medieverden har den høyreekstreme terrorismen nesten blitt usynlig.
Over seksti terrorplott siden Oklahoma City
I forbindelse med lanseringen av «Amerika-brevet: Europa i fare» skriver Hallgrim Berg i en kronikk i Dagbladet:
Sidan 1981 hadde USA opplevt ein serie terroraksjonar under administrasjonane til Carter, Reagan, Bush 1, Clinton og Bush 2. Det er viktig å få med seg at det er nasjonen USA og amerikanske interesser som er målet, uavhengig av kven som sit med makta. Her kan ikkje «skulda» leggjast på demokratar eller republikanarar. Men det som er felles for samtlege anslag mot USA, er at det er islamistiske terroristar som står bak.
Sitatet er slående, først og fremst fordi Berg overser det nest-største terrorangrepet på amerikansk jord noensinne, bombingen av Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City 15. april 1995. 168 mennesker ble drept, og gjerningsmannen hadde mer til felles med Crocker enn med den tenkte Ahmed.
(Merknad: Berg har i etterkant forsøkt å gjøre et poeng av at han skriver om Timothy McVeigh i sin bok, og mener vi ikke kan ha lest boken. Vår kritikk mot Berg går på dette punktet imidlertid ikke på boken hans, der det finnes nok av ting å kritisere, men på en konkret feilaktig påstand i en Dagbladet-kronikk. Kanskje Berg burde lese vår artikkel grundigere? At Berg bør være pinlig klar over at det han påstår i denne kronikken er feil, er faktisk enda mer kritikkverdig enn en enkel overseelse.)
Berg er ikke alene om å overse høyreekstreme gruppers del av trusselbildet i USA. Det er ikke engang overraskende at han gjør det – amerikanske media og amerikansk opinion gjør det samme. Likevel er det verdt å legge merke til, som en Southern Poverty Law Center-rapport fra 2005 konkluderer med, at «i de ti årene [som har gått siden Oklahoma-bombingen] har den radikale høyresiden produsert rundt seksti terrorplott. Disse inkluderer planer om å bombe eller brenne statlige bygninger, banker, raffineri, tjenesteleverandører, klinikker, synagoger, moskeer, minnesmerker og broer; planer om myrde politimenn, dommere, politikere, menneskerettighetsforkjempere og andre; planer om å rane banker, pengetransporter og andre kriminelle; og planer om å tilegne seg ulovlige maskingeværer, missiler, eksplosiver og biologiske så vel som kjemiske våpen».
I 2003 oppdaget FBI at William Krar og Judith Bruey hadde samlet sammen et skremmende arsenal. Det føderale politiet kom over store mengder ammunisjon, et sekstitalls rørbomber, fjernstyrte koffertbomber og nesten en kilo natriumcyanid (blåsyre). Krar, som hadde koblinger til hvit makt-grupper i New Hampshire, ble dømt til 11 års fengsel. «Jeg er ikke i minste tvil om at hadde Krar og hans kompanjonger vært arabisk-amerikanske eller om de hadde hatt koblinger til en eller annen voldelig islamsk-fundamentalistisk gruppe så ville vi hørt fra John Ashcroft selv,» kommenterer forfatteren Daniel Levitas, en ekspert på høyreekstrem terrorisme i USA, tørt i Christian Science Monitor.
Skjev mediadekning
La oss dvele litt mer ved vår venn «Ahmed». Brian Dominick sammenligner mediadekningen av dommen mot Crocker med den enorme oppmerksomheten siktelsen mot Derrick Shareef fikk i både amerikanske og internasjonale media. De to sakene er ganske like, Shareef ble arrestert etter en tilsvarende undercover-aksjon, og selv retorikken til den mistenkte terroristen minner om Van Crockers. Bare timer etter at siktelsen ble kjent var det hundrevis av artikler om saken å finne gjennom søkemotoren Google News. Et søk på Crocker i den mer omfattende Nexis-databasen avslørte 35 artikler til sammen, mange av dem ulike versjoner av en kort Associated Press-artikkel.
Denne skjevheten er ikke bare å finne i Amerika, den er like mye til stede i Norge. I september i fjor ble to påståtte terrorsaker avslørt i Vest-Europa.
De fleste vil huske at ni unge menn ble arrestert i Danmark. Kjemikalier og stålsplinter, egnet til bombeproduksjon, ble funnet. Saken er fremdeles ikke avgjort, men uavhengig av hva de arresterte faktisk blir kjent skyldig i og ikke, synes det å være liten tvil om at de har vært påvirket av radikal islamisme. Samme kveld som arrestasjonene i Danmark hadde man en debatt i programmet Tabloid om hvorvidt noe slikt kunne skje i Norge. Nyheten og fokuset på dette varte i en god del dager, forståelig nok.
Ikke mange dagene etter arrestasjonene i Danmark gikk terroralarmen i Belgia. En rekke unge voksne ble arrestert, og i politiraid fant man en hjemmelaget bombe, ulike typer sprengstoff, skuddsikre vester, gassmasker, jaktvåpen, narkotika og propagandamateriale. Mens islamister i 2002 hadde planer om å bombe militærleiren Kleine Brogel, var samme militærleir denne gangen et av stedene politiet gikk til aksjon. Flere av de arresterte var soldater i det belgiske forsvaret. En gruppe rundt yrkesmilitære Thomas B. skal ha planlagt attentater for å destabilisere belgisk politikk og dermed legge forholdene til rette for en revolusjon, dersom man skal tro på belgiske media. Den unge mannen er medlem av den høyreekstreme gruppen Bloed-Bodem-Eer-Trouw (Blod-Jord-Ære-Tro), utbrytere fra den flamske avdelingen av Blood & Honour, en organisasjon eller kanskje snarere en organisatorisk idé som også har tilhengere i Norge.
Selv om arrestasjonene i Belgia fant sted omtrent samtidig med de i Danmark, fikk saken svært liten dekning i norske media, og relativt lite oppmerksomhet også internasjonalt. Interessant nok hører israelske og tyrkiske media til blant unntakene, men det er ikke vanskelig å få øye på mønsteret. Heller ikke en bombe som gikk av på et asiatisk marked i Moskva i august 2006, og drepte elleve mennesker, fikk særlig dekning i norske media. Islamistisk motivert terrorisme får betydelig oppmerksomhet både politisk og i media. Høyreekstrem terrorisme får det ikke.
Et feilaktig mantra
I det danske lærebokverket «Os og kristendom» fikk femteklassingene bare møte islam i et kapittel, kapittelet om terrorisme. Gjennom å feilsitere en arabisk avisredaktør som gikk til angrep på terrorisme forfektet de også forestillingen om at «selv om alle muslimer ikke er terrorister, så er alle terrorister muslimer». Det samme mantraet repeteres av langt flere. Det vitner om dårlig oversikt.
I Norge har vi heldigvis vært relativt forskånet også for denne typen terrorisme. Det er riktig nok verdt å minne om både rasistisk motivert vold, som er altfor vanlig, og mer terrorlignende aksjoner, som bombeangrepet mot Nor-Moské i 1985, den avvergede bombeaksjonen mot en innvandrerbutikk i Trondheimsveien i Oslo i april 1989 og en rekke påsatte branner på nittitallet. I 2001 ble en kjent nynazist arrestert etter at politiet fant to stjålne politiuniformer, pistoler og ett kilo sprengstoff i bilen hans. Det er liten tvil om at det finnes høyreekstreme miljøer i Norge som både er i stand til og villige til å bruke voldelige metoder.
I Europa har vi de siste årene sett en rekke planlagte og gjennomførte angrep fra både nynazister og andre høyreekstreme grupper de siste årene. I 2003 avslørte tysk politi en gruppe nynazister som hadde planer om å bombe Münchens nye synagoge og en rekke andre mål. 13 kilo sprengstoff, inklusiv TNT, ble beslaglagt. De arresterte tilhørte den obskure gruppen Kameradschaft Süd – Aktionsgemeinschaft Süddeutschland, men minst to av dem hadde også vært involvert i det tyske nyfascistiske partiet NPD.
I Storbritannia har høyreekstremister stått bak flere terrorangrep det siste tiåret. I 1999 gikk tre bomber av i London. Flere ble skadet, to menn og en gravid kvinne omkom i det siste angrepet, som var rettet mot en pub sentralt i Londons homsestrøk. Da han ble tatt fortalte gjerningsmannen at han så på seg selv som «den første dominobrikken» i en rasekrig, og at han ønsket «å spre frykt, mistro og hat».
Bombemannen, David Copeland, var tilsynelatende en enslig gærning – en fortelling som ofte går igjen om høyreekstreme terrorister. Men det er bare en del av sannheten.
Copeland meldte seg inn i British National Party i 1997, og i etterkant av arrestasjonen dukket det opp bilder av ham sammen med partitoppen John Tyndall. Copeland var imidlertid en av dem som syntes BNP ikke gikk langt nok, og han forlot partiet til fordel for den åpent nazistiske gruppen National Socialist Movement. At Copelands bombekampanje var inspirert av gruppens leder, David Myatt, og hans bok A Practical Guide to Aryan Revolution, virker sannsynlig. Myatt kaller seg i dag også Abdul Aziz, kombinerer islamistisk, nazistisk og okkultistisk ideologi, og fortjener benevnelsen terrorideolog minst like mye som mer kjente Omar Bakri Muhammed.
Også andre med tilknytning til BNP har vært involvert i terrorisme. Tony Lecomber, som var en sentral partitalsmann frem til tidlig i 2006, ble skadet i en bombeeksplosjon i 1985. Bomben var det han selv som bar på, på vei til kontorene til Workers Revolutionary Party. Når politiet raidet hjemmet til Lecomber fant de ti granater, syv bensinbomber og to detonatorer. Den fascistiske aktivisten fikk tre år i fengsel og kallenavnet «Lecomber the bomber».
Tidlig i fjor ble Lecomber skjøvet ut av partiet. Hva som egentlig hendte er en gåte, men i følge en artikkel i The Sunday Herald havnet partitoppen i bråk fordi han i en samtale med et tidligere parti-medlem foreslo å aksjonere gjennom å ta av dage «medlemmer av etablissementet som støttet og bygde opp under den fargede invasjonen av dette landet».
Et relativt ferskt eksempel fra Storbritannia er duoen Robert Cottage og David Bolus Jackson, som ble arrestert i oktober i fjor. Politiet fant kjemikalier og den beryktede «The Anarchist Cookbook» – som forteller hvordan man kan bygge ulike typer bomber. Påtalemyndigheten mente kulelageret var ment for å gjøre bombene farligere gjennom å slynge ut metallstykker, og ulike våpen ble også beslaglagt. Ikke akkurat det man forventer av en mann som til vanlig jobbet som sjåfør for handikappede barn. Så var det da også et tips fra Robert Cottages kone som satte politiet på sporet. Hun fortalte dem om våpenarsenalet han hadde hjemme og om hvordan han skrøt av at han skulle skyte Tony Blair. «Rob tror det vil komme en borgerkrig og at en ny verdensorden vil bli etablert,» sa Kerena Cottage til etterforskerne. «Jeg har sett ham endre seg siden han begynte å jobbe med BNP for fire år siden. [Han] ble veldig radikalisert i sine oppfatninger».
Hva med annen terrorisme? Her er det vanskeligere å si noe entydig når det gjelder mediedekningen. Venstreekstrem terrorisme virker også å være mindre omtalt enn islamistisk terrorisme, men på tross av at politisk motivert vold fra venstre langt fra er et ukjent fenomen, er venstreekstrem terrorisme et relativt marginalt fenomen i Europa i dag. Det samme gjelder saksorientert terrorisme, for eksempel fra militante dyrevernere. Et viktig unntak er i Hellas, der den venstreekstreme grupperingen Epanastatikos Agonas – Revolusjonær Handling – har stått bak flere angrep de siste årene. Blant annet har de tatt ansvar for rakettangrepet mot den amerikanske ambassaden i januar i år.
(Merknad: Som øyvind skriver i artikkelen i bloggen sin om “Terror frå fleire kantar” og som jeg også har skrevet om i bloggposten Terrorangrep i Europa viser Europol-tall at de fleste terrorangrepene i Europa blir utført av nasjonalister og separatister, med Baskerland og Corsica som hotspots. I disse tallene er såkalt høyreekstrem terrorisme fraværende, siden “Right-wing violence is mainly investigated as right-wing extremism and not as right-wing terrorism” )
Som vi mener å ha vist, er det reelle terrorbildet i Europa i dag dominert av to grupper: islamister og høyreekstremister. Men er medias terrorbilde det samme? Flere av eksemplene på høyreekstrem terrorisme ovenfor har det til felles at de fikk liten oppmerksomhet i norsk presse. Er det unaturlig å stille spørsmål ved om ikke dette misforholdet forgifter debattklimaet? Er det mulig at dette i seg selv hjelper høyreekstreme grupper å rekruttere? Hvorfor er det slik at terroristens navn avgjør pressedekningen?
Angloamerikansk avhengig
En mulig forklaring er debattklimaet i seg selv. Spørsmål som vedrører innvandrere generelt og muslimer spesielt har fått en enorm, og ikke sjelden ufortjent dekning i media de senere år. Det gjelder ikke bare terrorisme, men også blant annet kriminalitet. Kriminelle Ali er mer interessant enn kriminelle Ola. Også om han er født og oppvokst i Norge selger «den farlige innvandreren» flere aviser enn en «farlig nordmann». Debatten om bruk av niqab på høyskoler og universiteter illustrerer også poenget. Debatten har selvsagt prinsipielle sider, men det er vanskelig å se hvorfor et spørsmål som bare angår en liten minoritet får såpass betydelig mediedekning som saken har fått.
En annen forklaring er norske journalisters kildebruk. Av media utenfor Skandinavia er det først og fremst engelske og amerikanske aviser som blir sitert i norske aviser, og bare i liten grad tyske og franske. Men som vi allerede har vært inne på; mediadekningen i USA er skjev, og denne skjevheten smitter over.
– Det har ingen verdi for Bush-administrasjonen å sette søkelys på innenlands terrorisme på nåværende tidspunkt, sier professor i journalistikk Robert Jensen i et intervju med Christian Science Monitor i desember 2003. Men det er politisk fordelaktig å sette lys på utenlandske terrorister, spesielt når [de] prøver å samle støtte til krig.
Drevet av terrorangrepene mot New York og London, de stadige angrepene i Irak og den eskalerende konflikten med Iran, spiller frykten for islamistisk terror en vesentlig rolle for dekningen i britiske og amerikanske media. Norske journalisters angloamerikanske kildeavhengighet, særlig når det gjelder utenriksstoff, gjør at dette enøyde fokuset også preger norsk presse. Kanskje hadde vi hørt mer om høyreekstreme terrorplaner i Belgia dersom flere norske utenriksjournalister behersket og gjorde seg nytte av franske og nederlandske kilder? Kanskje høyreekstrem terror i Russland ville bli lagt mer merke til om flere snakket russisk?
Glemte erfaringer?
Det er liten tvil om at man i flere vestlige land burde trekke lærdom fra arbeidet mot høyre- og venstreekstrem terrorisme i møtet med islamistisk terror. Der har man lang erfaring, og solid politiarbeid og grundig etterretning har både avverget en rekke terrorangrep og effektivt knekt grupperinger som tyske Rote Armee Fraktion, franske Action Directe og belgiske Cellules Communistes Combattantes. Denne krigen mot terror, som Europa har kjempet i årtier, er dessuten i mindre grad belemret med skampletter i form av tortur, menneskerettsbrudd og avvik fra rettstatsprinsipper. Denne krigen mot terror viser simpelthen at det er både mulig og riktig å bruke rettsstatens og demokratiets prinsipper og metoder for å bekjempe terroristenes hatideologier.
Politi og etterretningsvesen gjør utvilsomt fortsatt jobben sin. I media og hos politikerne har imidlertid fokuset på islamistisk terrorisme blitt mer og mer enøyd, preget av manglende kjennskap til ulike terrorgruppers motiver og i blant – som i tilfellet Berg – av en slående historieløshet. Strategier og forklaringsmodeller som gjør muslimske terrorister til noe grunnleggende annerledes enn «våre egne terrorister» gjør det vanskeligere å bekjempe dem: likhetene mellom høyreekstreme og islamistiske terrorister er langt større enn ulikhetene.
Den viktigste regelen i enhver konflikt er at man burde kjenne sine fiender. I kampen mot terrorisme virker europeisk og amerikansk opinion å ha sett seg blind på et karikert bilde av en av fiendene. De andre blir altfor ofte glemt. Det kommer til å bli utnyttet.