Nå er det lenge siden sist, og det irriterer meg at det eneste jeg har å komme med etter en så lang periode er å kommentere en gitt kommentator, men slik er det nå engang. Jeg liker Anders Hegers skarpe penn generellt, men her tok han det et lite stykke lengre og skrevet en glitrende god kommentar: Godt Jobba.
En kommentar etter mitt hjerte … synes spesiellt noe som kommer mot slutten av artikkelen er verdt å se nærmere på, nemlig straffeutmålingen.
Hele kommentaren kan leses her.
For å sitere busssjåføren på bussen idag: “Gratulerer med dagen til alle sammen, og en ekstra gratulasjon til alle kvinner, for det dere betyr for oss menn.” Er litt forsinket med dette, men har en god unnskyldning og ren samvittighet, da jeg ble forsinket hjem fra en 8. mars markering. 
Altså, igjen, gratulerer med dagen jenter!
Er Stenstrøm problemet?
Shoaib Sultan Skribent
HOLMGANG: Debatten har rast etter at Advokat Abid Q. Raja denne uka, i sin spalte i Aftenposten, skrev at programlederen i Holmgang, Oddvar Stenstrøm, må av skjermen. TV2-sjef Kåre Valebrokk, på sin side, forsikrer seerne om at han ikke har noen planer om å fjerne Stenstrøm.
Problemet med Holmgang stikker imidlertid dypere enn Stenstrøms person. Det er ikke Stenstrøms person, som de to ovennevnte henholdsvis angriper og forsvarer som er problemet, det er selve programkonseptet som bør diskuteres og problematiseres. Holmgang, ifølge programmets egen hjemmeside, skal være et program som skal la «vanlige mennesker komme til orde.» Det spørs imidlertid om det reality-baserte konseptet med innringning og sms’er passer seg for de mange kompliserte og komplekse problemene man tar for seg i programmet. Oppsettet fungerer godt som underholdning, og spørsmål som «Bortkastet hudpleie?» er midt i blinken for de tendensiøse spørsmålsstillingene man har i programmet, men når man får komplekse problemer, fungerer det ikke.
«DET ER VÅR EVNE til å tolerere de meninger vi ikke liker som er kjernen i det problemkompleks Holmgang har tatt opp.» sier Valebrokk. Det å tolerere meninger man ikke liker er jo selve essensen i vår ytringsfrihet - så ingen diskusjon om det. Spørsmålet man bør stille seg er imidlertid om programmet Holmgang er med å skape en verre realitet. Nå skal man ikke overvurdere TV2s påvirkningskraft på samfunnsutviklingen, men det virker på det rene at programmet til tider nører opp under mange brune elementer, og hjelper til med å forsterke paranoiatilstanden en del mennesker befinner seg i når det gjelder blant andre spørsmål om muslimer i Norge.
KRITIKK mot Holmgang er ikke noe nytt, statsviter og samfunnsforsker Erling Dokk Holm gikk i 2002 gjennom alle emnene som Stenstrøm har tatt opp i programmet. Han fant da at det var en kraftig overvekt av programmer der svake samfunnsgrupper blir utsatt for mistenkeliggjøring. Holm mente at Holmgang konsekvent mistenkeliggjør svake grupper, og at programmet har en stil som «lyser av hat og forakt.»
Spørsmålet Valebrokk og påtroppende TV2-sjef Alf Hildrum bør tenke over, er hva man oppnår med programmet. Jeg tror det er feil å kreve det ene eller det andre av skjermen fordi man ikke liker innholdet, men hvis TV2 et øyeblikk greier å late som om de tar samfunnsansvaret sitt alvorlig, kan man kanskje se de uheldige konsekvensene av programmet, spesielt når satt opp mot idealet om medier som samfunnsaktører med folkeopplysning som del av sin oppgave. Kanalen har vokst til å bli en av Norges største fra sin begynnelse i 1992, og ordet samfunnsansvar er noe man ofte støter på i kanalens årsrapporter. Blir det med festtaler og flotte ord, eller?
Problemet med innringningsdelen som både Raja og Valebrokk tar opp er imidlertid ikke slik Valebrokk sier, at den viser hva som rører seg i samfunnet. Problemet er heller ikke at man stiller ubehagelige spørsmål, eller setter søkelyset på vanskelige temaer i programmet. Problemer at man systematisk mistenkeliggjør svake grupper, og at spørsmålene stilles på en måte som er åpenbart infam. For å sitere Dokk Holm igjen: «Mannen gjødsler hatet.» Programformatet forsterker og sedimenterer eksisterende grumsete holdninger gjennom sin stil. Hadde programmet utfordret gjeldende tankemønstre kunne det vært berettiget, men det gjøres ikke.
MEDIENORGE BØR være klar over at de ved sin evne til å sette dagsorden ikke bare reflekterer samfunnsutviklingen, de styrer den. Valebrokk bør ikke vurdere om han skal like eller ikke like resultatet av innringningen, det er uansett en privatsak som ikke andre har noe med, men han bør vurdere hvilken vei TV2 styrer skuta med tanke på samfunnsutviklingen.
Nå har Kashmir-konflikten vært debattert i det norske Stortinget fra tid til annen, og tidligere Kristelig Folkeparti-representant Lars Rise holdt saken varm i mange år gjennom å starte og lede en Kashmir-gruppe på Stortinget, godt hjulpet av den muslimske Krf-politikeren og Kashmir-aktivisten Ali Khan, som er opphavsmannen bak Kashmiri Scandinavian Council. Etter at Rise gikk ut av Stortinget etter det siste valget, har ledervervet i Kashmir-gruppen blitt overtatt først av partikollega Jon Lilletun og så Ola T. Lånke. Man kan spekulere i om den suksessen Krf har hatt hos en del muslimske grupper kan tilskrives dette Kashmir-engasjementet også? Gruppen er for så vidt vidtfavnende, og omfatter representanter fra partier over hele skalaen, fra Sosialistisk Venstreparti (SV) til Fremskrittspartiet (Frp).
Kashmir var oppe nylig i debatten om utenriksminister Jonas Gahr Støres utenrikspolitiske redegjørelse, og viet oppmerksomhet fra flere av representantene. Utenriksministeren fokuserte i sitt svar på at de to landene nå er enige om et bilateralt spor, og at Norge støtter dette initiativet.
Dette er i seg selv bra, men problemet er at mens India og Pakistan har startet opp samtaler, har man ikke sett noe effekt av dette på bakken i Kashmir. Den brutale indiske okkupasjonen fortsetter. Området er et av verdens mest militariserte, når man ser på forholdstallet mellom antall soldater og sivilbefolkningen, med daglige bortføringer og voldshandlinger fra okkupasjonsmaktens side. Det mest nedverdigende for det stolte folket i Kashmir er imidlertid den nærmest systematiske bortføringen og voldtekten av kvinnene. Dette er ikke verdens største demokrati verdig. Praksisen har vært grundig dokumentert av indiske så vel som internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner.
Indiske myndigheter har beskyldt pakistanskbaserte geriljagrupper for å bedrive terror mot sivilbefolkningen. Noe kan det være i beskyldningene, men samtidig er det verdt å ta inn over seg at ifølge indiske myndigheter er det et sted mellom 1500 til 2000 opprørere som er aktive. Mot dem står en av verdens største militærmakter med over en halv million soldater og paramilitære styrker i Kashmir. Uten betydelig støtte i sivilbefolkningen er det vanskelig å tro at opprørene ville kunne overleve.
Indiske myndigheter nekter menneskerettighetsorganisasjoner så vel som journalister fri tilgang til området, og man bør spørre seg hvorfor. Det er ikke vanskelig å forstå utenriksministerens poeng om at når de to partene det gjelder ønsker å løse dette bilateralt, kan ikke tredjepartsland involvere seg. En varig løsning må også ha grunnfeste i området, det er ikke noe som kan komme utenfra. Det Norge imidlertid kan, og bør, fokusere på er bruddene på menneskerettighetene. I så måte var det oppløftende å lese utenriksministerens forsikring om at «Men det betyr ikke at ikke vi kan engasjere oss, følge opp og være rede til å støtte både på menneskerettighetsområdet og hvis det skulle være politiske prosesser å ta tak i.» Utfordringen er imidlertid å engasjere seg på tross av, og ikke vente på en invitasjon fra, myndighetene i området. For å bruke et omskrevet loslitt reklameslagord: «Fordi den lidende befolkningen i Kashmir fortjener det!»