Beskytt trosfriheten
Etter at Politidirektoratet har avgitt sitt positive syn på hijab i politiet, har debatten igjen rast. Først vil vi gi Politidirektør Ingelin Killengren honnør for å ha taklet saken prinsipielt, istedenfor å gi etter for kravet om en politisk korrekt anti-religiøsitet.
Enkelte uttalelser i hijab-debatten høres virkelig ille ut. Arne Johannessen fra Politiforbundet har hevdet at politiuniformen ikke lenger er «ren». Han bør tenke grundig gjennom om dette er en uttalelse han ønsker å ha hengende ved seg. Man kan godt forestille seg at meningen var uskyldig, men da er det ekstremt uheldig valg av ord.
Mange usanne påstander kastes fram om hijab. De fortjener et svar. Et argument som brukes er at hijabbrukere ikke vil kunne være nøytrale. Dette argumentet kan også brukes mot minoriteter i sin alminnelighet. Det at de skiller seg ut ved et annerledes navn eller utseende betyr ikke at de ikke har integritet. Det er opprørende å høre slike fordomsfulle påstander og de er selvsagt også helt gale. Minoriteter, etniske eller religiøse, er selvsagt like lojale i forhold til sin arbeidsgiver som andre arbeidstakere. Enhver arbeidstaker må følge de retningslinjer en arbeidsgiver gir for utførelsen av arbeidet. Det kan virke som en minoritet i sin alminnelighet vil undergrave sin arbeidsgiver og ikke er i stand til å utføre arbeidet på lik linje med andre kolleger. Denne spredningen av fordommer vil vi ta sterkt avstand fra.
Alle borgere må også ha tillit til de offentlige institusjonene. En politistyrke som gjenspeiler de endringene det norske samfunnet har gjennomgått de siste årene er faktisk en fordel. Da blir det å akseptere politikvinner med hijab kanskje til og med et spørsmål om å øke publikums tiltro til politiet. Islamsk Råd Norge mener at også sikhiske og jødiske menns turban og kippa bør gis en plass i uniformen. Religiøse mennesker må også få mulighet til å realisere sine drømmer.
Flere prinsipper er viktige når man skal avgjøre bruken av hijab i politiet.Vi mener at trosfriheten er et viktig element i denne debatten. Trosfrihet i Norge bør også komme til synet når reelle saker avgjøres, ikke bare være forbeholdt festtaler. Nekter man muslimske kvinner å bære hijab i politiet så signaliseres det at det ikke er plass til troende mennesker i politietaten. Hijab er ikke et valgfritt plagg man bruker for å ri en motebølge, men en religiøs plikt. Det innebærer at i den grad staten forbyr dette, så griper den rett inn i den enkeltes trosfrihet.
I kronikken «Det nye norske vi» i Aftenposten 29. april 2007 skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre følgende: «Et begrensende vi reduserer det norske og hindrer det norske fra den naturlige endring og vekst som skjer for at begrepet norsk skal høre til Norge.» Med andre ord må «vi» utvides slik at det også inkluderer våre nye landsmenn. Det er vanskelig å forstå at «vi» kan utvides hvis tilstanden forblir slik at i den grad minoriteter banker på døren og vil inn på samfunnets ulike arenaer så finnes dørvoktere som myndig meddeler: «Du er ikke norsk!» Denne beskjeden får minoriteter noen ganger direkte gjennom rasistiske angrep. Andre ganger indirekte ved utsagn som at «Uniformen blir ’uren’ av å bruke hijab». Den underliggende tonen forblir den samme: minoriteter passer ikke inn i (det hvite) Norge.
Integrering er en toveisprosess der minoritet og majoritet må både være seg sitt ansvar bevist, og bidra på best mulig måte. De aller fleste ungdommer ønsker å realisere seg selv. Noen ønsker å bli bilmekaniker, noen velger å bli lege, mens andre ønsker å tjenestegjøre i militæret. Og noen ønsker faktisk å bli politi. Et vedtak om å ikke tillate hijab i politiet vil sende signal om at det ikke er plass for troende mennesker i politietaten. Noen ungdommer vil da måtte stå overfor valget om å enten forkaste sin religiøse praksis eller skrote sitt drømmeyrke.
Det har i nyere tid vært flere saker der hijab i arbeidslivet har blitt satt på dagsorden: A-møbler saken for noen år siden er kanskje den mest kjente, mens en nyere sak var da en butikk i Steen og Strøm sparket en butikkansatt, sannsynligvis fordi hun ikke ville ta av seg hijab. Når slike eksempler inntreffer er politikerne ofte raskt ute med å både fordømme og varsle lovendringer. Da må man i rettferdighetens navn veie denne saken på den samme vekten som man bruker til å veie andre slike saker. Konklusjonen vil da bli at å nekte hijab vil være en innskrenking av valgfriheten et menneske har til å velge et høvelig yrke. Hvordan innskrenkning av yrkesvalget kan forsvares fordi individet praktiserer sin tro, er helt uforståelig. Spesielt om man tar i betraktning de internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til. Og som man gjerne fremhever når man har samtaler med andre land der trosfriheten er innskrenket.
Inkludering var et viktig poeng i Jonas Gahr Støres kronikk i 2007 og et signal til nye landsmenn om at de er viktige bidragsytere til Norge. Om man nekter noen å bruke hijab i sitt yrke så kan det vanskelig sies å være inkluderende. Det subtile budskapet blir at man har valget mellom å bli assimilert, eller innfinne seg i at man forblir en annen rangs borger i dette landet. Og må ta til takke med det som samfunnet synes at en fortjener.
Islamsk Råd Norge vil også ved dette valget ha et valgkampprosjekt. Det går ut på å sende spørsmål til de politiske partiene om deres holdning til saker som er viktige for våre medlemmer. Tidligere har hijab i arbeidslivet vært en av spørsmålsformuleringene. Vi håper vi i år slipper denne problemstillingen.
Utfallet i denne saken vil være historisk, på samme måte som tidligere saker har vært det. Enten det var A-møbler som havnet på riktig side, eller Hotell Plaza. Det blir desto viktigere at avgjørelsen treffes nettopp med det i bakhodet. Ut fra debatten å dømme finnes det miljøer som ønsker seg tilbake til 50-tallets Norge, men etniske og religiøse minoriteter er kommet for å bli. Da må alle bidra for at samfunnet skal lykkes.
Utfordringene vi møter på veien mot å bli et suksessfullt og velfungerende samfunn må løses «the Norwegian way»: at man i all hovedsak har truffet de riktige valgene ved ethvert viktig veiskille. Enten det har vært å lage konsesjonslover for å bevare vannkraften i nasjonalt eie, å bygge ut en formidabel velferdsstat der alle har muligheter til å lykkes eller det har vært å ikke selge mulige framtidige oljereserver til utenlandske selskaper for en billig penge. Vi har tiltro til at den norske regjeringen også ved dette viktige veiskillet vil havne på den riktige siden.
Shoaib Sultan, Generalsekretær i Islamsk Råd Norge
Asghar Ali, Nestleder i Islamsk Råd Norge