muslimen

Det var id ul adha, eller offerfesten (som navnet egentlig betyr) igår. (Dagen i den muslimske kalenderen, på lik linje med den jødiske, starter fra solnedgang.)

Denne høytiden kommer med avslutningen på den muslimske pilgrimsreisen, hajj, og enkelte tror det er avslutningen på pilgrimsreisen som feires, men egentlig er den muslimske offerfesten en tradisjon som er eldre enn pilgrimsreisen. Muslimene begynte altså å feire dette lenge før pilgrimsreisen til Mekka ble etablert som en av søylene i islam.

Historien er jo den samme som mange kjenner fra Bibelen, med noen forskjeller. Den viktigste forskjellen er vel at sønnen til Abraham i den muslimske fortellingen er Ishmael, ikke Isak. Skal la være å gå inn på den diskusjonen om hvem av disse det var, disse har en tendens til å bli relativt stygge.

Det viktige her egentlig å fokusere på Gud, og å prøve å fjerne de hindringene som finnes i våre liv for å nå frem til Ham. Jeg snakker selvsagt ikke om å ofre mennesker, Gud har tydelig avvist menneskeofring gjennom nettopp denne historien, men om å greie å ha fokus på hva som er viktig i livet. Jeg tenker jo at i dagens materialistisk orienterte verden er det ganske klart hva som er vår store utfordring og hinder i dette.

Målet er jo ikke askese og avvisning av det jordiske livet, noe slikt ligger langt unna en muslimsk ideal. Det dreier seg heller om en balanse i livet, samt en kamp mot eget ego. Det handler også om hvordan vi lever i en sameksistens med andre mennesker. De av oss som er priviligerte, har en forpliktelse til å hjelpe andre mennesker.

I så måte har jeg blitt imponert i møte med folk miljøet rundt fattighuset. En gruppe som nå sliter grunnet at de sannsyneligvis må flytte. Har skjønt at det er en utfordring med å finne et nytt sted å være for disse, en sak som bør være sentral ved fylkes- og kommunalvalget i 2011.

I de siste ukene har vi fulgt opptakten til presidentvalget i Iran. Meningsmålingene gikk en vei, mot Ahmadinejad. Så kommer valget, og mange får seg en kalddusj. Ahmadinejad har vunnet med vel 60% av stemmene. Ikke lenge etter kommer beskyldningene om valgfusk, noe mange har kastet seg på.

Her er en rapport som imidlertid gir et litt annet bilde. Jeg kjenner ikke forhold i Iran godt nok til å mene så mye om det helt på egen hånd, men rapporten viser til endel faktorer jeg mener er valide, og som vi ikke kan se bort ifra. Her hevdes det at man i fra mediene i Vesten spør feil folk. Litt som den kjente tabben gjort av et amerikansk magasin, “Literary Digest” under valgkampen i 1936. De bommet totalt, fordi de brukte tilfeldig utvalg, men trukket ut fra bilregistre, telefonbøker og folk som abonnerte på magasiner. Problemet var at disse var i utakt med resten av folket og magasinet feilet grovt på å vurdere resultatet. Overnevnte rapport mener da at man i vesten tenderer til å gjøre samme feil i Iran, noe de kaller “iPod liberalisme”. At man snakker med, og finner meningene til et lite segment av befolkningen, og overfører disse til hele befolkningen.

Når det er sagt, måten regimet har taklet beskyldningene og demonstrasjonene er et annet kapittel, og det er mye man kan og bør finne ut om hva som skjer. Men det er da en annen historie. For meg er det viktig å vite først om hva resultatet egentlig ble. Det foregår også en masse spredning av misinformasjon, så vanskelig å vite hva man skal tro på. En helt annen sak igjen er jo at regimet ikke akkurat styrker sin legitimitet ved å nekte folk å protestere. Hvis dette vitterlig bare er en liten del av befolkningen kunne man kanskje bare ignorert det?