muslimen

Hvem trekker i hvilke tråder?

Filed under: Krig, israel, palestina — admin @ 1:03 am

Min skepsis til den politikken som føres av Israel er vel neppe noen hemmelighet, men jeg prøver å holde kritikken på en saklig nivå. Andre gjør ikke alltid det. I tillegg til referanser til sions vises protokoller, hører vi ofte fra ulike kilder om graden av kontroll som Israel skal ha over USA.

Mye av dette er ren løgn og oppspinn. En intreressant historie er den om en radio diskusjon mellom daværende statsminister Ariel Sharon og daværende utenriksminister Shimon Peres.  (sagt å ha vært på hebraisk for å øke troverdigheten):

Peres sa at Israels politikk med fortsatt vold kunne “vende amerikanerne mot oss“.

Til dette repliserte Sharon:
“Hver gang vi gjør noe, forteller du meg at Amerikanerne vil gjøre det og det. Jeg skal fortelle deg noe i klartekst: Ikke bekymre deg om Amerikansk press ovenfor Israel; Vi, det jødiske folk, kontrollerer Amerika, og Amerikanerne vet det.”

Jeg hørte denne historien en gang for lenge siden, men har ikke forholdt meg så mye til den. Av forskjellige grunner har jeg kommet over denne igjen flere ganger i de siste dagene, og bestemte meg for å undersøke nærmere. Det høres jo dumt ut om utenriksministeren og statsministeren diskuterer sin politikk på en radiostasjon, men merkeligere ting har skjedd, så man må ta det alvorlig.

Saken er at nyheten, så langt jeg har kunnet finne ut, kom fra en pro Hamas hjemmeside. At det ikke er en seriøs nyhetsstasjon som tar saken opp burde være en liten varsel. Og her har man da gått hele saken etter i sømmene, og dommen er helt klar. Saken er en forfalskning.

Med dette i bakhodet trodde jeg saken om den israelske statsministeren som skrøt av hvordan han ydmyket Condoleezza Rice ved å tvinge henne fra å avstå fra å stemme på sitt eget forslag i FNs sikkerhetsråd så noe suspekt ut.

At jeg først møtte saken på Anti-War, en side hvor kritikk av Israel har vært ganske så prominent gjorde at jeg ikke var så altfor sikker på den. Men etterhver fant jeg ut om saken i den israelske avisen Jerusalem Post og flere andre steder.

Saken skal kort fortalt være at Israel fant ut at USA gikk inn for resolusjon 1860 i sikkerhetsrådet i FN, forøvrig kjempet frem av Rice. Israel så det ikke som i sin egen interesse at dette gikk gjennom. Statsminister Olmert ringte øyeblikkelig den amerikanske presidenten George Bush, som han fikk beskjed om var i gang med en tale. Olmert presset på, og Bush ble hentet ned fra podiet for å snakke med ham. Der fikk Bush beskjed om at USA ikke kunne støtte dette forslaget, hvoretter Bush ringte Rice og ba henne ikke stemme for forslaget. Dermed fremstod da Rice som ydmyket, noe som skal ha gledet Olmert.

Nå befinner man seg i den noe absurde situasjonen at Rice insisterer på at dette må være en misforståelse, amerikansk UD mener dette er fullstendig feil det Olmert sier, mens Olmert holder på sin versjon. Analytikere vurderer om dette vil skade “det spesielle forholdet” mellom USA og Israel, eller om det er noe personlig, og som vil forsvinne ut med Rice.

Nå skal de to ha lagt det hele bak seg, eller så sies det ihvertfall.

Men det vil skaffe brensel for mange konspirasjonsteorier fremover. Om ikke annet, utgangspunktet virker ihvertfall å være sant! Så er det ikke sikkert det sier noe om Israel og USA, men heller noe om Olmert og Bush, men det er en annen sak igjen.

Nå ser det ellers ut som krigen, eller rettere sagt det israelske angrepet mot Gaza, er inne i sin siste fase. Kritiske røster fra Israel, fremdeles få av dem, begynner å komme frem. En jeg har lyst til å trekke frem, som har skrevet mye bra og som jeg har fulgt lenge er journalisten og menneskerettighetsaktivisten Gideon Levy. Et sitat fra ham, “Å drepe 350 barn er ikke selvforsvar. Ingen tror på denne propagandaen. Ingen med moral eller forstand.” Det er bra. Israel nekter jo for at noe av det de norske legene forteller er sant. Men det er økende antall rapporter som det nok etterhvert er umulig å se bort ifra.

Jeg leser også med interesse at noen norske jurister vurderer å anmelde navngitte Israelere for krigsforbrytelser.

Forøvrig, en påstand vi ofte hører er jo den intensiverte rakettfyringen mot Israel som begrunnelse for angrepet på Gaza, det kanskje verdt å ta en titt på dette.

Comments (2)

Stopp Israels krigsforbrytelser!

Filed under: Krig, israel, palestina — admin @ 9:37 pm

Islamsk Råd Norge har gått ut med en pressemelding om det som skjer i Israel. Den kan leses her.

Comments (0)

Israels bombing av Gaza er ikke selvforsvar, det er en krigsforbrytelse!

Filed under: Krig, israel, palestina — admin @ 1:46 am

Krigen mot Gaza, eller rettere sagt de israelske angrepene mot Gaza, ser ut til å gå mot slutten. Det kom en melding om at det var en våpenhvile som var godtatt fra Hamas, så virker det i etterkant som den er trukket tilbake, eller at nyheten var feil. Vi får avvente situasjonen og håpe på det beste. Endel eksperter mener Israel ikke har oppnådd mye i retning av å skade Hamas. Hatet mot seg selv har de selvsagt styrket.

I Norge fortsetter debatten med høy tempratur, og Mona Levin har da gått ut og beskyldt Kåre Willoch for å være jødehater, rasist etc. Arnfinn har sett på saken på sin tvilsomme blogg, og jeg må si meg enig med ham. Setningen om Obamas stabsjef er uheldig formulert, men ikke god nok basis for slike merkelapper.

Jeg ser også at Bondevik advarer mot mulig negativ utvikling i Norge, noe jeg selvsagt er enig med ham i.

Men tilbake til det dette skulle da dreie seg om, nemlig mulige israelske krigsforbrytelser.

En rekke professorer har gått ut med en meget krass uttalelse i TimesOnline, og rent bortsett fra å peke på de tilfellene jeg har pekt på før, som bombingen av FN skoler etc, så tenkte jeg igrunn bare å oversette det de hadde skrevet.

Oversatt fra her.

Israels bombing av Gaza er ikke selvforsvar, det er en krigsforbrytelse!

Israel har søkt å rettferdiggjøre sine militære angrep på Gaza ved å hevde at det er “selvforsvar” som anerkjennes av artikkel 51, FN-charteret. Vi avviser denne påstanden kategorisk.
Rakett angrep på Israel fra Hamas, beklagelig som de er, utgjør ikke et væpnet angrep når det gjelder omfang og effekt som rettferdiggjør at Israel kan hevde at går til krig i selvforsvar. Under internasjonal lov er selvforsvar en handling som er siste utvei, og som er underlagt regler for proposjonalitet og nødvendighet.

Drap på nesten 800 palestinere, de fleste sivile, og mer enn 3.000 skader, ledsaget av ødeleggelse av skoler, moskeer, hus, FN bygg og offentlige bygninger, som Israel har et ansvar for å beskytte under den fjerde Genève-konvensjonen, er ikke proposjonalt svar i forhold til dødsfall forårsaket av Hamas sine rakettangrep.

I 18 måneder Israel har gjennomført en ulovlig blokade mot Gaza som brakte samfunnet til randen av kollaps. I tre år etter Israelske omplasseringen fra Gaza ble 11 israelere drept av rakettangrep. Mens i 2005-8, hadde den israelske hæren, ifølge FN, drept rundt 1.250 palestinere i Gaza, inkludert 222 barn. Gjennom hele denne tiden forble Gaza okkupert territorium i henhold til internasjonal lov, fordi Israel opprettholdt effektiv kontroll over området.

Israels handlinger er  aggresjon, ikke selvforsvar, ikke minst fordi angrepet på Gaza var unødvendig. Israel kunne ha samtykket i å fornye våpenhvilen med Hamas. I stedet drepte de 225 palestinere den første dagen i sine angrep. Slik det er nå, så er invasjonen og bombardementet av Gaza en kollektiv avstraffelse av Gaza’s 1,5 millioner innbyggerne, og i strid med internasjonal humanitær og menneskerettighets lov. I tillegg til blokaden av humanitær hjelp, ødeleggelse av sivil infrastruktur og det å hindre tilgang til grunnleggende varer som mat og bensin, er prima facie (ved første øyekast) krigsforbrytelser.

Vi fordømmer avfyring av raketter fra Hamas mot Israel og selvmordsbombingene, som også er i strid med internasjonal humanitær lov og er krigsforbrytelser. Israel har rett til å ta rimelige og forholdsmessige grep for å beskytte sivilbefolkningen fra slike angrep. Men den måten og omfanget av deres virksomhet i Gaza utgjør aggresjon og er i strid med internasjonal lov, tross rakettangrep fra Hamas.

Comments (19)

Merkelig trussel

Filed under: Krig, israel, palestina — admin @ 1:32 pm

En veldig merkelig sak dette her med at de seks som organiserte demonstrasjonen mot Israel i Arendal lørdag, har blitt truet via sms-meldinger sendt fra et israelsk mobilnummer.

Journalisten kunne jo prøvd å ringe opp selv da, og se hva de får.

Comments (20)

Skjult under tåken av tåregass og eksploderende fyrverkeri i Oslo fortsetter krigen i Gaza

Filed under: Krig, israel, palestina — admin @ 3:29 am

Jeg er litt lei meg, litt oppgitt og ganske forbannet over at jeg selv har bedrevet med det jeg nå vil beskylde avisene med å gjøre. Vi har latt pøblen som ødela demonstrasjonene til støtte for Gaza greie å dreie fokus vekk fra det som skjer i Gaza. For enten man tror det eller ei, krigen fortsetter med full styrke i Gaza. Derfor dreier jeg da fokus tilbake til det som skjer i Gaza. Det er forøvrig en rekke protester i hele verden mot det som foregår, de fleste fredlige, men dessverre ikke alle.

Israel beskyldes her for å bruke fosforgranater mot sivile områder, noe som vil være en krigsforbrytelse. Israel har startet neste fase i krigen, og har kalt inn reservestyrkene og går da dypt inn i urbane områder, hvor harde kamper har brutt ut. Mange tror at Israel ønsker å avslutte krigen før Obama tiltrer som USAs neste president. Her hjemme ser vi at regjeringen blir litt skarpere i kritikken av Israels krigføring.

Jeg tror det har å gjøre med en rekke drypp om mulige krigsforbrytelser begått av Israel i Gaza. I så måte var bombingen av en FN skole, en av mange,  kort tid tilbake interessant. Her hevdet Israel, med klakører på slep, at skolen var blitt brukt for å fyre av raketter. Nå sier de at den ble truffet ved et uhell. Dette uten at aktivistene på israelsk side, som fremmer israels propaganda uten en kritisk tanke,  reagerer på noen som helst måte. Israel har endret forklaringene endel ganger, og taktikken nå virker som er å bare forvirre. Det dukker stadig opp historier om klare ikke-militære mål som er angrepet.

Klakørene vil selvsagt bare spytte ut israelsk propaganda, som virker mer og mer en kopi av seg selv. Faktum er at mistanken om hva som skjer i området vokser for hver dag all den tid Israel nekter å slippe inn internasjonale observatører. (tross at isralesk høyesterett har beordret det motsatte). Den totale blokaden i lang tid som flere begynner å ta inn over seg, bortsett fra de som har valgt side og lukket øynene, forsøkes brutt av flere grupperinger. Jeg håper og ber om at de lykkes.

I mellomtiden, Israel har jo sluppet inn noe hjelp, men beskytning av hjelpekjøretøy hjelper heller ikke den israelske saken. Jeg ser at også settlerne har begynt å bevege på seg igjen, og vil tilbake til bosettinger på Gaza. Skal bli interessant å se hva som skjer videre på den fronten.

Krigen får også effekter utover selve krigshandlingene. Israel har jo valg for nasjonalforsamlingen om ikke lenge, og landets sentrale valgkomité har da besluttet å utestenge de arabiske partiene i landet fra valget. Kommer det noen sterke protester fra de som skriker opp om Israel som en fredlig øy av demokrati i et barbarisk arabisk hav? Jeg holder ikke pusten, men man kan sikkert håpe. Den som kanskje har kommet ut som den virkelig store taperen i denne saken er den palsetinske presidenten Abbas. Nå stilles det forøvrig spørsmål om ham fremdeles er en lovlig president, da hans term gikk ut forrige fredag. Men mens krigen pågår er det kanskje ikke realtisk å forvente et valg.

På Vestbredden skyter israelske soldater tåregass på barn som protesterer mot krigføringen i Gaza.

Comments (8)

Et lite håp

Filed under: Krig, israel, palestina — admin @ 9:58 pm

Et lite glimt av lys i mørket, fra å mene at det ikke var noe humanitær krise på Gaza har nå Israel godtatt en våpenhvile på tre timer om dagen, slik at mat og medisiner slipper inn, før krigen starter igjen med full styrke pluss litt til. Våpenhvile i tre timer er jo langt fra nok, men tegn på at fornuften kanskje seirer til slutt alikevel.

Ellers har jeg jo fulgt med på Mads Gilbert og Erik Fosse, de to norske legene som har vært “Gazas stemme”. I motsetningen til enkelte andre har jeg da altså ganske stor sans for, og stor grad av respekt for disse to. Det ene er deres innsats på den medisinske fronten, og ellers også at de har kunnet gi øyevitnerapporter fra det som har skjedd. Det finnes de som er kritiske til det de har gjort, og det må man gjerne være. Jeg beundrer engasjementet og motet til disse, all honnør til dem! Men, jeg må si jeg sitter med litt vond smak i munnen når jeg leser i VG at:

“Derfor ble de to legene interessante for medier, over hele verden, som ønsket å ha uavhengige, vestlige rapporter fra Gaza, og ikke ville belage seg på palestinske mediefolk.”

Kan hende jeg er overfølsom for dette, men det er noe “white mans burden“sk over det hele. Ikke fra legene, men at man ikke kan “belage” seg på palestinske journalister. Er det en europeer, så har man straks mer tiltro. Er det bare meg? Ellers, jeg har jo klaget mye om journalister som ikke slipper inn, her er noen av deres egne reaksjoner. Israel har rettet angrep mot palkestinske journalister i Gaza, og prøver å ha full kontroll med propagandaen, eller informasjonstrømmen heter det visst.

Forøvrig enig med legene i at endel journalister kanskje litt vel servilt bare har gått med på at Israel bestemmer at de ikke kan dra inn i Gaza. Kanskje “Joe the plumber” kan utjevne det hele med litt innsiktsfull og balansert rapportering? (beklager, burde gitt forvarsel om den, håper latterkrampen ikke tar dere helt.)

Ellers, “med israel for fred” skal arrangere demonstrasjon imorgen, da regner jeg med at det blir en motdemonstrasjon også. Håper da at den ikke kommer ut av kontroll. Ellers, jeg ser at Kadafi Zaman har skrevet noe på sin blogg om hva konflikten gjør med oss alle. Interessant lesning, anbefales.

Comments (8)

Artikkel verdt å få med seg

Filed under: Krig, israel, palestina — admin @ 6:18 am

How Israel brought Gaza to the brink of humanitarian catastrophe

Oxford professor of international relations Avi Shlaim served in the Israeli army and has never questioned the state’s legitimacy. But its merciless assault on Gaza has led him to devastating conclusions

The only way to make sense of Israel’s senseless war in Gaza is through understanding the historical context. Establishing the state of Israel in May 1948 involved a monumental injustice to the Palestinians. British officials bitterly resented American partisanship on behalf of the infant state. On 2 June 1948, Sir John Troutbeck wrote to the foreign secretary, Ernest Bevin, that the Americans were responsible for the creation of a gangster state headed by “an utterly unscrupulous set of leaders”. I used to think that this judgment was too harsh but Israel’s vicious assault on the people of Gaza, and the Bush administration’s complicity in this assault, have reopened the question.

I write as someone who served loyally in the Israeli army in the mid-1960s and who has never questioned the legitimacy of the state of Israel within its pre-1967 borders. What I utterly reject is the Zionist colonial project beyond the Green Line. The Israeli occupation of the West Bank and the Gaza Strip in the aftermath of the June 1967 war had very little to do with security and everything to do with territorial expansionism. The aim was to establish Greater Israel through permanent political, economic and military control over the Palestinian territories. And the result has been one of the most prolonged and brutal military occupations of modern times.

Four decades of Israeli control did incalculable damage to the economy of the Gaza Strip. With a large population of 1948 refugees crammed into a tiny strip of land, with no infrastructure or natural resources, Gaza’s prospects were never bright. Gaza, however, is not simply a case of economic under-development but a uniquely cruel case of deliberate de-development. To use the Biblical phrase, Israel turned the people of Gaza into the hewers of wood and the drawers of water, into a source of cheap labour and a captive market for Israeli goods. The development of local industry was actively impeded so as to make it impossible for the Palestinians to end their subordination to Israel and to establish the economic underpinnings essential for real political independence.

Gaza is a classic case of colonial exploitation in the post-colonial era. Jewish settlements in occupied territories are immoral, illegal and an insurmountable obstacle to peace. They are at once the instrument of exploitation and the symbol of the hated occupation. In Gaza, the Jewish settlers numbered only 8,000 in 2005 compared with 1.4 million local residents. Yet the settlers controlled 25% of the territory, 40% of the arable land and the lion’s share of the scarce water resources. Cheek by jowl with these foreign intruders, the majority of the local population lived in abject poverty and unimaginable misery. Eighty per cent of them still subsist on less than $2 a day. The living conditions in the strip remain an affront to civilised values, a powerful precipitant to resistance and a fertile breeding ground for political extremism.

In August 2005 a Likud government headed by Ariel Sharon staged a unilateral Israeli pullout from Gaza, withdrawing all 8,000 settlers and destroying the houses and farms they had left behind. Hamas, the Islamic resistance movement, conducted an effective campaign to drive the Israelis out of Gaza. The withdrawal was a humiliation for the Israeli Defence Forces. To the world, Sharon presented the withdrawal from Gaza as a contribution to peace based on a two-state solution. But in the year after, another 12,000 Israelis settled on the West Bank, further reducing the scope for an independent Palestinian state. Land-grabbing and peace-making are simply incompatible. Israel had a choice and it chose land over peace.

The real purpose behind the move was to redraw unilaterally the borders of Greater Israel by incorporating the main settlement blocs on the West Bank to the state of Israel. Withdrawal from Gaza was thus not a prelude to a peace deal with the Palestinian Authority but a prelude to further Zionist expansion on the West Bank. It was a unilateral Israeli move undertaken in what was seen, mistakenly in my view, as an Israeli national interest. Anchored in a fundamental rejection of the Palestinian national identity, the withdrawal from Gaza was part of a long-term effort to deny the Palestinian people any independent political existence on their land.

Israel’s settlers were withdrawn but Israeli soldiers continued to control all access to the Gaza Strip by land, sea and air. Gaza was converted overnight into an open-air prison. From this point on, the Israeli air force enjoyed unrestricted freedom to drop bombs, to make sonic booms by flying low and breaking the sound barrier, and to terrorise the hapless inhabitants of this prison.

Israel likes to portray itself as an island of democracy in a sea of authoritarianism. Yet Israel has never in its entire history done anything to promote democracy on the Arab side and has done a great deal to undermine it. Israel has a long history of secret collaboration with reactionary Arab regimes to suppress Palestinian nationalism. Despite all the handicaps, the Palestinian people succeeded in building the only genuine democracy in the Arab world with the possible exception of Lebanon. In January 2006, free and fair elections for the Legislative Council of the Palestinian Authority brought to power a Hamas-led government. Israel, however, refused to recognise the democratically elected government, claiming that Hamas is purely and simply a terrorist organisation.

America and the EU shamelessly joined Israel in ostracising and demonising the Hamas government and in trying to bring it down by withholding tax revenues and foreign aid. A surreal situation thus developed with a significant part of the international community imposing economic sanctions not against the occupier but against the occupied, not against the oppressor but against the oppressed.

As so often in the tragic history of Palestine, the victims were blamed for their own misfortunes. Israel’s propaganda machine persistently purveyed the notion that the Palestinians are terrorists, that they reject coexistence with the Jewish state, that their nationalism is little more than antisemitism, that Hamas is just a bunch of religious fanatics and that Islam is incompatible with democracy. But the simple truth is that the Palestinian people are a normal people with normal aspirations. They are no better but they are no worse than any other national group. What they aspire to, above all, is a piece of land to call their own on which to live in freedom and dignity.

Like other radical movements, Hamas began to moderate its political programme following its rise to power. From the ideological rejectionism of its charter, it began to move towards pragmatic accommodation of a two-state solution. In March 2007, Hamas and Fatah formed a national unity government that was ready to negotiate a long-term ceasefire with Israel. Israel, however, refused to negotiate with a government that included Hamas.

It continued to play the old game of divide and rule between rival Palestinian factions. In the late 1980s, Israel had supported the nascent Hamas in order to weaken Fatah, the secular nationalist movement led by Yasser Arafat. Now Israel began to encourage the corrupt and pliant Fatah leaders to overthrow their religious political rivals and recapture power. Aggressive American neoconservatives participated in the sinister plot to instigate a Palestinian civil war. Their meddling was a major factor in the collapse of the national unity government and in driving Hamas to seize power in Gaza in June 2007 to pre-empt a Fatah coup.

The war unleashed by Israel on Gaza on 27 December was the culmination of a series of clashes and confrontations with the Hamas government. In a broader sense, however, it is a war between Israel and the Palestinian people, because the people had elected the party to power. The declared aim of the war is to weaken Hamas and to intensify the pressure until its leaders agree to a new ceasefire on Israel’s terms. The undeclared aim is to ensure that the Palestinians in Gaza are seen by the world simply as a humanitarian problem and thus to derail their struggle for independence and statehood.

The timing of the war was determined by political expediency. A general election is scheduled for 10 February and, in the lead-up to the election, all the main contenders are looking for an opportunity to prove their toughness. The army top brass had been champing at the bit to deliver a crushing blow to Hamas in order to remove the stain left on their reputation by the failure of the war against Hezbollah in Lebanon in July 2006. Israel’s cynical leaders could also count on apathy and impotence of the pro-western Arab regimes and on blind support from President Bush in the twilight of his term in the White House. Bush readily obliged by putting all the blame for the crisis on Hamas, vetoing proposals at the UN Security Council for an immediate ceasefire and issuing Israel with a free pass to mount a ground invasion of Gaza.

As always, mighty Israel claims to be the victim of Palestinian aggression but the sheer asymmetry of power between the two sides leaves little room for doubt as to who is the real victim. This is indeed a conflict between David and Goliath but the Biblical image has been inverted - a small and defenceless Palestinian David faces a heavily armed, merciless and overbearing Israeli Goliath. The resort to brute military force is accompanied, as always, by the shrill rhetoric of victimhood and a farrago of self-pity overlaid with self-righteousness. In Hebrew this is known as the syndrome of bokhim ve-yorim, “crying and shooting”.

To be sure, Hamas is not an entirely innocent party in this conflict. Denied the fruit of its electoral victory and confronted with an unscrupulous adversary, it has resorted to the weapon of the weak - terror. Militants from Hamas and Islamic Jihad kept launching Qassam rocket attacks against Israeli settlements near the border with Gaza until Egypt brokered a six-month ceasefire last June. The damage caused by these primitive rockets is minimal but the psychological impact is immense, prompting the public to demand protection from its government. Under the circumstances, Israel had the right to act in self-defence but its response to the pinpricks of rocket attacks was totally disproportionate. The figures speak for themselves. In the three years after the withdrawal from Gaza, 11 Israelis were killed by rocket fire. On the other hand, in 2005-7 alone, the IDF killed 1,290 Palestinians in Gaza, including 222 children.

Whatever the numbers, killing civilians is wrong. This rule applies to Israel as much as it does to Hamas, but Israel’s entire record is one of unbridled and unremitting brutality towards the inhabitants of Gaza. Israel also maintained the blockade of Gaza after the ceasefire came into force which, in the view of the Hamas leaders, amounted to a violation of the agreement. During the ceasefire, Israel prevented any exports from leaving the strip in clear violation of a 2005 accord, leading to a sharp drop in employment opportunities. Officially, 49.1% of the population is unemployed. At the same time, Israel restricted drastically the number of trucks carrying food, fuel, cooking-gas canisters, spare parts for water and sanitation plants, and medical supplies to Gaza. It is difficult to see how starving and freezing the civilians of Gaza could protect the people on the Israeli side of the border. But even if it did, it would still be immoral, a form of collective punishment that is strictly forbidden by international humanitarian law.

The brutality of Israel’s soldiers is fully matched by the mendacity of its spokesmen. Eight months before launching the current war on Gaza, Israel established a National Information Directorate. The core messages of this directorate to the media are that Hamas broke the ceasefire agreements; that Israel’s objective is the defence of its population; and that Israel’s forces are taking the utmost care not to hurt innocent civilians. Israel’s spin doctors have been remarkably successful in getting this message across. But, in essence, their propaganda is a pack of lies.

A wide gap separates the reality of Israel’s actions from the rhetoric of its spokesmen. It was not Hamas but the IDF that broke the ceasefire. It di d so by a raid into Gaza on 4 November that killed six Hamas men. Israel’s objective is not just the defence of its population but the eventual overthrow of the Hamas government in Gaza by turning the people against their rulers. And far from taking care to spare civilians, Israel is guilty of indiscriminate bombing and of a three-year-old blockade that has brought the inhabitants of Gaza, now 1.5 million, to the brink of a humanitarian catastrophe.

The Biblical injunction of an eye for an eye is savage enough. But Israel’s insane offensive against Gaza seems to follow the logic of an eye for an eyelash. After eight days of bombing, with a death toll of more than 400 Palestinians and four Israelis, the gung-ho cabinet ordered a land invasion of Gaza the consequences of which are incalculable.

No amount of military escalation can buy Israel immunity from rocket attacks from the military wing of Hamas. Despite all the death and destruction that Israel has inflicted on them, they kept up their resistance and they kept firing their rockets. This is a movement that glorifies victimhood and martyrdom. There is simply no military solution to the conflict between the two communities. The problem with Israel’s concept of security is that it denies even the most elementary security to the other community. The only way for Israel to achieve security is not through shooting but through talks with Hamas, which has repeatedly declared its readiness to negotiate a long-term ceasefire with the Jewish state within its pre-1967 borders for 20, 30, or even 50 years. Israel has rejected this offer for the same reason it spurned the Arab League peace plan of 2002, which is still on the table: it involves concessions and compromises.

This brief review of Israel’s record over the past four decades makes it difficult to resist the conclusion that it has become a rogue state with “an utterly unscrupulous set of leaders”. A rogue state habitually violates international law, possesses weapons of mass destruction and practises terrorism - the use of violence against civilians for political purposes. Israel fulfils all of these three criteria; the cap fits and it must wear it. Israel’s real aim is not peaceful coexistence with its Palestinian neighbours but military domination. It keeps compounding the mistakes of the past with new and more disastrous ones. Politicians, like everyone else, are of course free to repeat the lies and mistakes of the past. But it is not mandatory to do so.

• Avi Shlaim is a professor of international relations at the University of Oxford and the author of The Iron Wall: Israel and the Arab World and of Lion of Jordan: King Hussein’s Life in War and Peace.

http://www.guardian.co.uk/world/2009/jan/07/gaza-israel-palestine

Comments (0)

Kvalmende nyheter.

Filed under: , Krig, israel, palestina — admin @ 3:05 pm

Fra Aftenposten:

Israelerne skal ha samlet hele familien i to hus. Deretter skal husene ha blitt bombet.

Angrepet skal ha skjedd i 8-tiden mandag morgen, i landsbyen Zytom i Gaza. Israelerne skal ha samlet kvinner og barn i ett hus, mennene i et annet hus. Deretter skal tanks ha bombet husene.

Dette forteller Lege Mads Gilbert

Comments (9)

India deler bevis med Pakistan

Filed under: Krig, india, pakistan — admin @ 3:05 am

5.1.2009 har India overlevert bevis fra terrorangrepet på Mumbai i november ifjor til Pakistan, opplyser de indiske myndighetene.

Jeg har jo skrevet endel om India / Pakistan, og har diskutert med folk i Norge som “holder med” India. Det vil si, de holder ikke med India, de støtter alle og enhver mot muslimer. Nåvel, dem om det, men disse reagerte med å sluke alt fra India, og var indignerte over at Pakistan jo helt klart hadde fått bevis på pakistanske innvolvering.

Dette klippet fra 22. desember viser den holdningen fra indiske tv kanaler.  Før det igjen hevdet jo indiske medier om at den pakistanske sikkerhetstjenesten ISI var delaktig i angrepet. Det skjedde 5. desember.

Hva er så poenget? Jo, ville disse trekke tilbake påstandene? Nei. Mediehysteriet var nær ved å starte en krig, men i nasjonalismens rus har indiske medier gått helt amok.

Jeg lurer på hvordan disse forholder seg til at bevis først er overlevert nå. Hva sier bevisene, det finner vi ut etterhvert. Det er metoden for å komme frem til svaret jeg reagerer på.

Comments (2)

Bruk av illegale våpen

Filed under: Krig, israel, palestina — admin @ 9:34 am

Avisen The Times kan fortelle om at Israel bruker fosforgranater på Gazastripen. Dette er da ulovlig å bruke mot mennesker, med som VG skriver er det ikke noe direkte forbud mot å bruke det til å røyklegge og skape dekke for militæroperasjoner.

Uansett, det er vanskelig å dømme hvorvidt dette stemmer eller ei, da krigståken ligger tykt over det hele og begge sider bruker propaganda til det ytterste. Israel har benektet at de brukte fosforgranater, men har innrømmet å ha brukt dette i Libanon i 2006.

Situasjonen for sivile på Gaza går fra ille til verre.

Comments (21)