muslimen

- USA forbereder egen befolkning på tilbaketrekking fra Afghanistan.

Forfatter: Shoaib Sultan,
Da amerikanske og britiske spesialstyrker, med allierte afghanske krigsherrer, feide over Afghanistan i oktober 2001, ble enhver som stilte spørsmål om muligheten for noe annet enn en «total seier» ledd av.
Faktisk var det akkurat det som skjedde da noen afghanistankjennere påpekte at landet alltid hadde vært lett å ta, men umulig å holde.

Mens den senere krigen mot og okkupasjonen av Irak fikk mye oppmerksomhet, så havnet Afghanistan helt i baksetet. Sakte, men sikkert, har ting endret seg. I dag må USA forberede sin egen befolkning på et gedigent nederlag i krigen. Dette skjer gjennom «lekkede» rapporter til utvalgte medier hvor ansvaret plasseres alle andre steder enn hos de ansvarlige. En slikt «høyt klassifisert» rapport, angivelig satt sammen for et møte med høytstående Nato-offiserer, og som er utarbeidet av amerikanske militære ved Bagram-flybasen i Afghanistan, har blitt offentliggjort gjennom The Times og BBC.

Nå har USA brukt nettopp slike «lekkasjer» strategisk før. Timingen og innholdet kan styrke troen på at dette også er en villet og ønsket lekkasje. Det betyr ikke at rapporten ikke er reell, men at «lekkasjen» ikke nødvendigvis er en lekkasje.

Rapporten viser til tette bånd mellom Taliban og den pakistanske hærens etterretningsorganisasjon, ISI. Ifølge rapporten har kontakten mellom Taliban og ISI blitt styrket de siste månedene, og Taliban skal ha gått med på å tone ned noen av de mer ekstreme sidene ved sin tilnærming til islam, mot at Pakistan lover dem all hjelp med å ta over makten når Nato-styrkene trekker seg tilbake. Den pakistanske hærens hjelp forklares som begrunnelsen for stadig mer sofistikerte og velkoordinerte angrep fra Taliban mot vestlige styrker.

Mange fagre løfter er brutt hvis vi sammenligner med hva man ble fortalt i forkant av krigen. En edruelig gjennomgang viser at blant annet gjennom endrede målsettinger underveis, har man ikke vært i nærheten av å oppnå reelle endringer som vil kunne vare over tid.

Den afghanske presidenten Hamid Karzai har for lengst forstått dette, og han har med ulike utspill prøvd å markere en motstand mot fremferden til den USA-ledete Isaf-styrken. Has opplever et dilemma som krever en umulig balansekunst som bare blir verre for hver dag som går. Han er helt avhengig av støtte fra Isaf-styrkene for å overleve, men å angripe og kritisere dem offentlig er hans eneste mikroskopiske sjanse til å bygge opp en kredibilitet hos befolkningen og dermed muligens greie å sikre at han kan overleve en tilbaketrekning og avvikling av Isaf.

Vi har sett bevegelser i sentrale spørsmål om hvem man kunne forhandle med etter hvert som problemene økte. Fra å nekte at man kunne forhandle med Taliban i det hele tatt, til å etterlyse et mer «moderat» Taliban, via en rekke mellomposisjoner, til der vi er nå. Taliban-bevegelsens øverste leder, Mullah Omar, er nå fjernet fra FBIs «most wanted list».

For bare noen uker tilbake så vi en demonstrasjon foran Stortinget mot norsk deltagelse i denne krigen. Dessverre greide de som stod bak demonstrasjonen gjennom sitt ekstreme budskap, som handlet mer om hat mot Norge enn kritikk mot krigen i Afghanistan, å endre fokuset til å handle om motstand mot dem selv eller støtte. Det var synd, fordi vi trenger mer debatt om hva vi faktisk gjør i Afghanistan.

En ting er å se på det norske bidraget isolert, her er tilstedeværelsen av spesialtropper og fly, som begge brukes i skarpe oppdrag, problematiske. Men spørsmålet man må stille seg, er hvorvidt det ville være ok selv om man kun deltok med støttetropper?

shoaib.m.s@gmail.com
© Klassekampen (04.02.2012)

Religion. Å «godkjenne» hvem som er «muslimsk nok», er ikke særlig islamsk.

Shoaib Sultan rådgiver, Antirasistisk Senter
Publisert: 27.jan. 2012, Aftenposten

Gårsdagens Aftenposten inneholdt et merkelig angrep fra Leyla Hasic på en rekke muslimske representanter, deriblant meg. Selv etter å ha lest det flere ganger, er det ganske så uklart hva hun egentlig vil. Dessuten, hun krever respekt for sin forståelse. Inkluderer dette at andre ikke skal ha samme rett?

Skremmende og trist
Artikkelen inneholder et verdensbilde som er skremmende og trist, men jeg har en mistanke om at problemet i like stort grad som noe annet er brillene Hasic har på seg. Hasic er ung, sint og har mange følelser hun sliter med å få ut. Jeg kan ha sympati med det. Problemet er at hun retter skytset mot alt hun ser. Teksten er i så måte kanskje mer et uttrykk for sinne og fortvilelse. Det kan virke som at Hasic ønsker å ha rett til ikke å bli motsagt. Det er en rett det er vanskelig å gi henne, på samme måte som jeg ikke gir samme rett til folk som krever å kritisere islam og muslimer uimotsagt.

Hasic har rett i at det finnes elementer i samfunnet som stiller hindringer i veien for praktiserende muslimer. Hennes store tabber er at hun drar disse holdningene og smører dem på alle som er uenig i hennes verdenssyn. Heldigvis er det faktisk ikke slik at det finnes et hat mot muslimer overalt. Det er ikke det samme som at det ikke finnes slikt hat, det gjør det dessverre. At mange muslimer, tross høyere utdannelse, kan slite med å finne en jobb, er uheldig. Som samfunn tjener man slettes ikke på dette.

Skylder på andre
Spørsmålet er imidlertid om man kan skylde på absolutt alle andre for dette. Kan du skylde på dem som ikke er enige med deg? Her er det en logisk feilslutning av dimensjoner.

Hasic snakker også om spredning av rasisme og hat, noe som faktisk er en realitet og som vi alle bør arbeide med å bekjempe. Teksten viser også en sårhet som jeg mener det er viktig å forstå. Det kan være vondt å føle at en må betale en høy pris for de valgene man tar, men man kan altså vanskelig beskylde alle rundt seg for dette.

Liten vilje til dialog
Hasic snakker mye om dialog, og viktigheten av det. Her er jeg veldig enig med henne, dialog er og bør være den foretrukne veien. Problemet er bare at teksten hennes i liten grad illustrerer en vilje til dialog. Sånn sett minner teksten meg veldig om tekster fra islamhatere som jeg oftere har prøvd å gå i dialog med. Forskjellen mellom disse er i grunn bare fortegnet. Der ordinære mennesker ikke ser noe problem, ser disse uoverstigelige forskjeller og konflikt.

Så kommer det jeg mener er det mest problematiske med teksten til Hasic: ekskluderingen. Alle som ikke er enig med henne og hennes meningsfeller, er ikke muslimer, eller i hvert fall ikke «praktiserende muslimer». Her opphøyer hun seg selv til en stilling jeg vil fraråde henne. Å prøve selv å sitte med definisjonsmakten og «godkjenne» hvem som er «muslimsk nok», er ikke særlig islamsk.

Videoen er ikke en protest mot krig så mye som en oppfordring til hat.

Shoaib Sultan
Rådgiver om ekstremisme, Antirasistisk Senter
Kari Helene Partapuoli
Leder, Antirasistisk Senter

Dagbladet 20.01.2012, kl. 14:42

i dag er det en demonstrasjon mot krigen i Afghanistan. Hadde dette vært alt, ville ting vært såre vel. Imidlertid har det kommet fram at
personene som står bak demonstrasjonen har ytterliggående og ekstreme standpunkter, og Facebook-siden som ble laget for arrangementet viser en ytterst hatefull retorikk.

En rekke muslimer og andre som ufrivillig ble meldt inn, har meldt seg ut, noen få har også argumentert mot språkbruken. Disse har fått sitt pass påskrevet med vantro-stempling og utskjelling. Flere har også mottatt trusler. Som fredsaktivisme betraktet, om man skulle tro dette var gruppens hensikt, er metodene elendige.

Det er vanskelig å anslå hvor mange mennesker som vil komme til en slik demonstrasjon. Et forsøk på anslag vil være en ren gjetning, men uansett oppmøte er det få norske muslimer som deler disse ekstreme standpunktene.

Problemet er jo da at en motstand mot krigføringen i Afghanistan er et formål som flere enn de ekstreme kan stille seg bak, noe som kan føre til at en del mennesker som ikke er enige med ekstremistene kan komme til å dukke opp og risikere å bli slått i hartkorn med ekstremistene.

En kan da håpe at de siste dagers debatt i etterkant av at en video publisert fra dette miljøet med dårlig fordekte trusler mot myndighetspersoner i Norge, vil hindre uskyldige velmenende krigsmotstandere i å bli lurt inn i demonstrasjonen.

Den krystallklare oppfordringen fra Islamsk Råd Norge om at man ikke støtter dette, og at en rekke imamer har sagt at de vil ta opp temaet under fredagsprekenen i dag hjelper forhåpentligvis også.

Denne Youtubevideoen er ikke en protest mot krig, så mye som en oppfordring til hat mot Norge og andre vestlige land. Dermed setter de som står bak videoen seg utenfor den demokratiske debatten. Man kan være for eller imot Norges deltakelse i krigen i Afghanistan, men den demokratiske forutsetningen er at man godtar at dette spørsmålet avgjøres innenfor rammene av det norske demokratiet, gjennom valg og beslutningsprosesser i regjering og Storting. Denne videoen og denne demonstrasjonen godtar ikke dette. Vi bør huske på at det eksisterer et symbiotisk forhold mellom muslimer med ekstreme meninger og høyreekstremister, og vi vet fra andre steder at oppblomstring i den ene gruppen ofte hjelper den andre med mobilisering. Provokasjoner som bilder av falne norske soldater kan i verste fall gjøre nettopp det.

Dette er en form for krigsmotstand som ikke kan skape fred. I verste fall kan den inspirere og gi grobunn til vekst blant høyreekstreme grupper. Det er bare én av flere grunner til at det er viktig å plassere videoen og demonstrasjonen på den ytterfløyen de hører hjemme, som et nisjefenomen som de fleste norske muslimer ikke vil ha noe som helst med å gjøre. I sin nyttårstale løftet statsministeren fram begrepet digital nabokjerring for å fokusere på viktigheten av å følge med og å si ifra. Vi må si ifra mot alle former for ekstremisme. Derfor oppfordrer vi alle til å vende ryggen til ekstremistene på Studenterlunden i dag.

Kan man ha dialog med ekstremister? Bør man? Har vi historikk på suksessfulle tiltak mot ekstremisme? Viktige spørsmål som vi må ta stilling til.

Lederen i Islam Net, Fahad Qureshi, har kommet med noe som vanskelig kan oppfattes som annet enn et personangrep på undertegnede på Islam Nets hjemmeside 31.1.2012. Qureshi snakker om at han ikke vil «spekulere i noens intensjoner», for i øyeblikket etter å gjøre nettopp det. Personangrep som dette er lite seriøst, ikke konstruktivt og inntil Isam Netkommer seg over dette vil det være vanskelig å se på dem som seriøse aktører i samfunnsdebatten.

Hatretorikk

Jeg finner det også litt merkelig at man mener at problemet med denne demonstrasjonen var at «demonstrasjonen kom veldig skjevt ut i media». Da det blir avslørt i pressen at man på facebooksiden dette gjelder bruker en voldsretorikk og ønsker død over landets politiske ledelse er altså ikke problemet at man kommer «skjevt ut i mediene». Problemet er de som stod bak demonstrasjonen. Dethandlet ikke lenger om motstand mot norsk deltagelse i en krig, men hatefull retorikk mot Norge. Sterk kritikk av norsk krigsdeltagelse er jeg med på, og har jeg bedrevet selv. Hat mot nasjonen jeg er en del av kan jeg imidlertid ikke gå med på. Jeg vil håpe og tro at heller ikke Fahad Qureshi eller Islam Net vil godta dette.

Det insinueres mye i innlegget, kommunikasjonen foregår mellom linjene. En stygg hersketeknikk ser vi når Qureshi fokuserer på at en annen som var tilstede var den åpent homofile Khaltam Lie. Man kan spørre seg hvorfor Lie blir blinket ut blant de flere hundre menneskene som var der, og hvorfor Qureshi føler et behov for å fokusere på hans legning. Det var for øvrig et større antall muslimer der, om man skulle lure. Hva skjedde med dialogen, spør Qureshi. Ja man kan vitterlig spørre. Jeg husker ikke at han har tatt kontakt med meg for å ha dialog om saken.

Net etikette

Det er normal etikette på nettet at når man referer til et annet innlegg, at man lenker til det. Da kan leseren selv avgjøre om man begår en urett i tolkningen eller om man klipper og limer litt for fritt. Qureshi gjør ikke dette når han siterer meg i artikkelen sin. Artikkelen han klipper ut fra kan leses i sin helhet her, så kan leseren selv dømme.

Her gir jeg faktisk Islam Net ros for et klart standpunkt i saken, samtidig som jeg peker på utfordringen de står ovenfor når enkelte medlemmer faktisk velger å delta allikevel. I sitt innlegg mener Qureshi at jeg beskylder Islam Net for å ha noe med demonstrasjonen å gjøre. Han kaller også mitt innlegg «manipulerende». Leseren kan selv avgjøre det. Man kan dog undres hvordan Qureshi gjennom sitt innlegg faktisk fører denne dialogen han hevder at han ønsker.

Dialog med ekstremister?

Det store spørsmålet er imidlertid om man i det hele tatt kan føre dialog med ekstremister. Før vi går videre er det imidlertid viktig å forstå hva dialog er og hva det ikke er. I de siste årene har det gått litt inflasjon i begrepet, og det benyttes ofte uten kunnskap om hva det fordrer, innebærer og betyr. Dialog forutsetter nemlig en grunnleggende respekt begge veier. Man kan vanskelig ha en dialog med en som i klare ordelag fordømmer og forkaster det samfunnet vi er en del av. En sau kan ikke inngå i en dialog med en ulveflokk om hva middagen skal være den kvelden.

Ekstremisme og kamp mot det har vi som samfunn erfaring fra tidligere. Det finnes seriøs forskning på ekstremisme, også på hvordan den enkelte finner sin vei vekk fra ekstremisme. Det handler om klare prinsipper, strategier og standpunkter på den ene siden, og være klar til å hjelpe de som vil ut på den andre. Ekstremisme er nemlig ikke noe nytt og ukjent fenomen for den som husker f.eks. rasistene i Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI) på 1980 tallet. Eller nynazistene på 90 tallet. Erfaring fra andre land med muslimske ekstremister og anti-islamske ekstremister og ekstremister i andre avskygninger viser at samtlige disse gruppene ligner på hverandre. Hva har så virket? Noe av det mest virkningsfulle vi har sett her i Norge var da et tettpakket Youngstorget snudde FMIs Arne Myrdal ryggen. Vi har også sett at en kombinasjon av folkelig avsky og fordømmelse på den ene siden, og en tett politioppfølging på den andre siden, hjalp oss som samfunn å knuse nynazismen etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen for 11 år tilbake.

Dialog og trusler

Enhver samtale er ikke en dialog. Dialogen forutsetter en vilje til å engasjere hverandre og en grunnleggende respekt for hverandre. En dialog har som hensikt å forstå hverandres standpunkter og se om det er mulighet til bevegelse. Når folk som er uenige møtes med trusler, hets og sjikan er det tydelig at en dialog ikke er mulig. Uenighet kan man bygge bro over. Trusler kan imidlertid ikke møtes med dialog. Trusler kan bare møtes med en prinsippfast holdning om at man ikke godtar dem.

Vi hører ofte om at muslimer kan lyve til ikke-muslimer basert på sin tro. Stemmer virkelig dette?

Jeg har blitt spurt av flere venner om å skrive noe om dette, og har tenkt tanken ofte nok, men rett og slett aldri fått gjort det. Nå er det ikke første gang jeg har debatert temaet, det var faktisk den debatten som brakte meg inn på den offentlige arenaen. Selv om jeg har skrevet noen leserbrev og innlegg før dette, var nemlig min inntreden på den offentlige debattarena foranlediget av en påstand fra Carl I Hagen om at muslimer med basis i Koranen kunne lyve. Mitt enkle spørsmål var hvor i Koranen dette står, hvorpå Hagen kunne sitere sider opp og sider ned med forskere, muslimske tenkere, jihadister og alt man kan tenke seg. Det eneste han ikke kunne sitere fra var Koranen. Debatten oss i mellom kan leses her.

Som nevnt finnes det altså ikke noe i seg selv som kan legitimere løgn i Koranen. Og både Koranen og i hadith finner vi formaninger om å søke og fortelle sannheten. Før jeg går videre vil jeg bare si noen ord om hvorfor jeg mener dette er viktig. Det var faktisk min (ikke-muslimske) sjef på daværende tidspunkt som oppmuntret meg til å svare. For som hun sa; Her sier Hagen at muslimer ifølge Koranen har lov til å lyve til ikke-muslimer. Shoaib, hadde jeg trodd på noe slikt kunne jeg aldri ansatt deg.

Denne påstanden ser vi gjentatt som en mantra på en rekke islamfiendtlige sider på internett. Påpekning fra de fleste muslimer om at de ikke kjenner til dette, sees jo så bare på som en bekreftelse. For folk som lever i konspirasjonsverdenen er dette en sannhet man ikke kan gjøre så meget med. Håpet ligger da i å nå frem til alle andre. Nå kjenner de fleste muslimer ikke til denne problemstillingen, fordi det er så lite sentralt. Men før jeg bekrefter noens fordommer igjen, la oss trekke oss noen skritt tilbake igjen.

For det er greit å bare ha klart for seg hva man faktisk snakker om. Ordet som brukes om denne «muslimske løgnen» er takiyyah. Ifølge anti-islamske nettsteder og bøker skrevet av folk som hater islam og muslimer er dette en sentral muslimsk praksis – det å lyve til fordel for troen.Finnes så denne praksisen noe annet sted enn blant de som hater islam og muslimer? Svaret, som kan være litt overaskende, er at det gjør den til en viss grad.

Først av alt, begrepet finnes jo på arabisk. Hva betyr det så? Det er derivert av den arabiske tre-bokstavs roten waw-qaf-ya, som viser til fromhet, rettskaffenhet, hengivenhet og gudsfrykt- Begrepet «taqiyyah» betyr bokstavelig forsiktighet. Et annet ord som brukes i samme sammenheng er «kitman», som betyr å skjule.

Men det var ikke etymologi vi skulle snakke om. Hva ligger så bak dette begrepet? Forhistorien er skismaet i islam med utbrytningen av gruppen som kalte seg sjia-tul-Ali (Ali’s parti) fra muslimenes hovedstrøm. Historikken bak dette kan finnes i diverse historiebøker, og jeg går ikke inn på det her, men sjiaene forble en minoritet blant muslimene og har i flere perioder vært forfulgt og under press fra majoriteten.

Dette var da et konsept som ble utviklet av disse. Det gikk ut på at om man fryktet for livet, kunne man skjule sin tro. I praksis vil det da si at en sjia-muslim kunne ta avstand fra sjia-islam og si at hans tro var det samme som majoriteten om han fryktet for eget liv.

Man knytter dette til et vers i Koranen som har følgende forhistorie. Noen muslimer ble tatt til fange av muslimenes fiender i Mekka. Disse ble sterkt torturert. Noen muslimer døde under torturen men nektet å ta avstand fra islam, andre holdt ikke ut torturen og gjorde det, selv om de ikke tok avstand fra troen i sitt hjerte. I etterkant angret de seg fordi de ikke hadde vært sterke nok til å heller dø enn å gi etter, men profeten (og Koranen) forteller dem da at deres synd er tilgitt eller at det de gjorde ikke er en synd. Står det om livet kan man altså få tilgivelse for å si noe man egentlig ikke tror på. Man skulle tro at det er helt i henhold til ethvert mål for etikk og moral, men islam-haterne har da funnet sin angrepsvinkel. Så må man bare lyve litt på toppen av det, og den muslimske doktrinen om «religiøs løgn» er da oppfunnet.

En interessant vinkel en bekjent lagde på dette var som følger. Forestill deg at andre verdenskrig raser. Du har noen jøder som har gjemt seg i huset ditt. Du får Nazistene på døren, og de spør om du har sett noen jøder. Skal man så fortelle sannheten og sende disse til døden eller skal man lyve for å redde dem?

Bare en kuriositet i så måte. Albania, som det eneste Naziokkuperte landet i Europa,endte opp med flere jøder etter at andre verdenskrig endte enn de hadde før. Litt mer om det her.

Bare et par setninger som jeg håper enkelte kan ha med seg:

Albania’s prime minister, gave a secret order during the Nazi occupation.
“All Jewish children will sleep with your children, all will eat the same food, and all will live as one family,” the order read.
Og

“They were among the people who at great personal risk sheltered Jews and protected them in their homes and did so out of a religious obligation,” said Rabbi Justin Kerber, Temple Emanuel.
Noen av disse løy nok sikkert for nazistiske soldater. Begikk de en synd?

Uansett. Kort fortalt. I den sammenhengen vi finner “taqiyyah” forklart på anti-islam sider eksisterer den bare i hodene til de som hater islam og muslimer.

Kan muslimer tro på evolusjonen? Er “islamsk kreasjonisme” en farbar vei? Faller deler av Koranen bort om en beviser evolusjonsteorien? Kan man som muslim i det hele tatt studere evolusjon, eller må muslimer holde seg unna det?

Finn Eriksen stilte i en annen tråd noen viktige spørsmål om hvor jeg står i forhold til synet på evolusjonsteorien. Kom til å tenke på saken igjen etter at jeg leste denne saken i Vårt Land i dag om legen som ble diskriminert grunnet sitt syn på nettopp evolusjonslæren.

Nå er det mange likhetstrekk mellom kristne og muslimske meninger om dette, ofte fordi (som Eriksen også pekte ut) mange av historiene enten er de samme eller ligner på hverandre. Men Eriksen gjør også noen slutninger som er feil og problematiske om hva en erkjennelse av evolusjonslæren vil kunne bety. Tilbake til det litt senere.

La oss ta noen enkle ting først. Koranen inneholder ikke like detaljert beskrivelse av tilblivelsen som vi finner i Bibelen, men det som er der er omtrent av samme type. Jorden sies å være skapt på seks dager. (En «feil» mange som vil finne slike ofte kommer til er jo at Koranen et sted snakker om 6 dager, og et annet sted (tilsynelatende) om 8. Problemet her er dog at man finner noe som ikke er der. Men leser et skille mellom stadier som ikke finnes, og begge de to skildringene ender opp med 6 dager) Det arabiske ordet for dag er da «yaum», et ord som egentlig betyr tidsperiode, men som da som regel benyttes om dager.

Tidsperiodene vi snakker om her i Koranen opplyses å være helt andre enn de vi forholder oss til i våre daglige liv som «dager». Slik at den tanke som man finner i enkelte kristne miljøer om «ung jord», altså at jorden ble skapt for 6000 år siden finnes ikke blant muslimer.

Amerikanske kreasjonister har dog vært en stor inspirasjon for muslimske motparter, ledet av av tyrkiske Harun Yahya, (kjent pga «Atlas of Creation» som fikk dekning også i norsk presse) tanken har appell blant mange muslimer på «lek-plan». Blant muslimske vitenskapsfolk finner en egentlig mange ulike varianter, som man finner også blant «kristne», men det er absolutt en god del som også forsvarer evolusjonsteorien. Forskjellen mellom disse og «ateistiske evolusjonister» er tanken om en styrende kraft bak evolusjonsprosessen.

Jeg må ærlig innrømme at siden mitt virke og interesse har ligget mer i de humanistiske fagene er dette landskapet noe jeg ikke har brukt mye tid og krefter på å orientere meg i. Jeg har fått anbefalt denne som et viktig verk for å sette seg inn i problematikken, men det er ikke noe jeg har lest enn så lenge. Mulig jeg skal prioritere det i nærmeste fremtid, i såfall kommer en anmeldelse snart. Men jeg konstanterer at «kreasjonisme» er noe mange muslimer følger, men det er de som ikke støtter en slik tankegang.

For meg stemmer ikke tanken om at å tro på evolusjon vil få en til å falle fra religionen eller at «deler» av religionen må sees på som feil. Det man fra Erikssens side gjør som jeg mener blir feil er at man tar en gitt lesning /tolkning av Koranen og setter den som eneste akseptable. Når den da strider mot noe så må den delen av Koranen nødvendigvis avvises.

Problemet her er da at man avviser en lang tradisjon blant muslimer med en rekke ulike tolkninger av de samme versene. At en gitt tolkning da avvises betyr altså ikke noe annet enn akkurat det.

I så måte kan det kanskje være interessant å også lese dette intervjuet av meg og to andre muslimer i Minerva på dette med synet på Koranen.

For å svare kort på de innledende spørsmålene. Ja muslimer kan tro på evolusjonen, kreasjonisme i muslimsk eller ikke muslimsk form har endel svakheter innebygget, og ikke bare kan men muslimer bør studere evolusjon, og ikke tro at deres tro er så svak at den ikke tåler dette. (Flott artikkel om akkurat dette her.)