muslimen

Ordet sjaria blir av mange brukt og misbrukt grovt, men spørsmål om hva en mener om prosessen rundt lovgivning er legitimt og viktig. Hva mener man f.eks. med begrepet? For meg er sjaria det å leve i tråd med min religion, det bør være uproblematisk.

Men det er ikke dette det handler om, men om offentlig lovgivning. I et multikulturelt, eller heller multireligiøst samfunn, (noe vel ethvert samfunn er idag) hvor man også skal ha religionsfrihet og toleranse, må enhver lovgivning basere seg på felles referanserammer. (Og for de som måtte lure, joda jeg ønsker religionsfrihet og toleranse) I stor grad bygger jeg mitt syn på dette synet dette spørsmålet og denne problemstillingen på påvirkning fra diskusjonen mellom pave Benedict XVI (Joseph A. Ratzinger) og den tyske filosofen Jurgen Habermas. Denne diskusjonen har vært viktig og nyttig for meg å ha lest og fulgt, og som nok har påvirket og formet mye av mitt syn på dette spørsmålet om en plass for religiøse argumenter inn i en sekulær setting.

LES OGSÅ: Mangel på religionsfrihet skaper hykleri

Nå er det jo slik at jeg er troende og praktiserende muslim. For meg er religion et viktig element i mitt arbeid og virke. Å hjelpe fattige og svake, å arbeide mot en uheldig utvikling i samfunnet og skape best mulige mellommenneskelige relasjoner, alt dette er ting jeg religiøst tar veldig alvorlig.

Like fullt ser jeg at mine religiøse begrunnelser ikke kan være utslagsgivende for noen andre enn meg. For at ulike religiøse personer, og ikke religiøse personer skal kunne ha en fornuftig meningsbrytning så må nødvendigvis begge kunne forholde seg til problemstillingen og bevege seg på en arena de kan ha en meningsfull samtale på.  Da er det gitt at argumentene må kunne føres på en felles arena, som nødvendigvis må være sekulær, fordi folk fra en annen religiøs tradisjon eller ikke-religiøse kan ikke forholde seg til noe som er en religiøs sannhet i en gitt tradisjon. Her må det og sies at sekulært her må forstås som ikke-religiøst, og ikke som enkelte ofte bruker det, nemlig «anti-religiøst».

Bakgrunnen for synspunktet kan imidlertid gjerne være religiøst for den religiøse. La meg illustrere med et enkelt eksempel som kanskje kan synes noe banal, men som illustrerer dette godt. Som troende muslim drikker jeg ikke alkohol. Jeg kan godt også mene at alkohol bør forbys. Jeg må ha lov til å mene dette. Ønsker jeg imidlertid at en slik lov skal vedtas av samfunnet må jeg greie å føre et sekulært argument som f.eks. kan være at alkohol fører til trafikkrelaterte ulykker, at alkoholbruk fører til vold og familietragedier etc.

Jeg mener at islamske verdier (eller andre navn man måtte gi de samme verdier) er noe godt og sentralt for et samfunn å bygge på, men at argumentasjonen da må være på et fellesarena som da nødvendigvis igjen må være sekulær. Det vil si at det som omfattes av det jeg selv kan se som sjaria i lovgivningen er helt greit å kjempe for, enten det dreier seg om sosial rettferdighet eller ruspolitikk, men at argumentene for at vi skal kunne ha en felles dialog da må kunne føres ikke-religiøst.
Så mens jeg på en side ikke støtter lovgivning hvor begrunnelsen gis religiøst, så vil jeg gjerne delta i diskusjoner med og om de samme lovene om man greier å føre sekulære argumenter for de. Dette gjelder da lovgivning, noe helt annet er ens private liv, hvor man kan sette begrensninger og man kan ha kun religiøse begrunnelser for gitte handlinger (innenfor straffelovens rammer selvsagt) som ingen andre har noe med.

Jeg er ikke så opptatt av om noen kaller en slik samfunnsutvikling det ene eller det andre. Men for å bruke det overnevnte eksemplet, betyr det da at man har innført sjaria om vi evner å skape et samfunn hvor man forbyr alkohol fordi man forstår dens skadevirkninger? Avhenger sikkert av øyet som ser og hjernen som tolker.

Et menneske kan ikke tvinges til å tro.

Mohamed Abdishazan løfter opp en meget viktig problemstilling (Vårt Land 09.01.)  vedrørende retten til å skifte tro. Vårt Land har også hatt flere artikler som har løftet dette frem, som innlegget fra Hanan i Galilea (Vårt Land 02.01.). Problemstillingen handler i korte trekk om muligheten muslimer har til å gå fra troen. Dette kan enkelte steder medføre straffereaksjoner, endog dødsstraff.

Jeg stiller meg i så måte helt bak felleserklæringen fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke om retten til å skifte tro. For meg har denne saken to ulike perspektiver, viktig på hver sin måte. Det ene handler om retten den enkelte har til å skifte tro, dette diskuterer Abdishazan grundig og godt. Men religiøst sett er det for meg minst like viktig hva et slikt forbud gjør med de som er innenfor, de som fortsatt tror. Hva slags samfunn skaper vi da?

Ikke tvang til tro. Et menneske kan ikke tvinges til å tro, for meg er denne enkle sannheten enkelt og tydelig definert i muslimenes hellige bok, Koranen: Det er ingen tvang i religionen (2:256). Man kan selvsagt tvinge noen til å si at de tror, men dette blir kun falskt, og gagner hverken de troende muslimene eller de som skremmes fra å si at de ikke lenger tror. Ei heller er det slik at Gud er avhengig av at noen skal tro. Hva oppnår man så ved å straffe noen som ikke lenger har troen i sitt hjerte? Kun en ting, hykleri.

Det er heller ikke slik at dødsstraff for frafall er en forståelse som har vært dominerende i de store muslimske massene gjennom tidene. Ofte må vi også se på hva som legges i begreper. Gjennom tidene har mye av denne diskusjonen egentlig dreid seg om forræderi, og ikke frafall i seg selv. Hvorvidt dette er riktig eller feil er en annen diskusjon, men det blir feil og uærlig når man blander dette sammen med frafall. Nå skal det sies, enkelte tolker selv det å stå frem som eks-muslim som forræderi, en tolkning jeg mener er helt horribel og feil. Med fare for å gjenta meg selv, «det er ingen tvang i religionen», og å tvinge noen til å la være å snakke om og være åpen om sin tro, kan ikke sees på som noe annet enn nettopp «tvang i religionen.»

Forsure. Men samtidig opplever man som muslim at når man er skarpt uenig med en del av de eks-muslimene som Abdishazan løfter frem (Ayaan Hirsi Ali, Wafa Sultan og Maryam Namazie) så møtes en ofte med å bli plassert i samme kategori som mennesker som ønsker å ta livet av dem. Dette er grep som kun er med på å forsure og forvanske debatten. Det må være mulig å kritisere en del av standpunktene disse fremmer uten at man tas til inntekt for noe annet. Her er jeg helt enig med Abdishazan.

Med til historien om vold mot folk som har forlatt islam ved et norsk asylmottak hører det også med at en lokal imam har dratt ut og snakket med folk og tatt avstand fra voldsbruken. Her er jeg enig med Abdishazan i hans krav om at det er en uttalelse som strekker seg ut til at man gjør dette i praksis.

En ting som er av interesse er at muslimske fanatikere og folk som hater islam ofte har en islamforståelse som ligner på hverandre. Den deles altså ikke av den store majoriteten av muslimer.

- Både internasjonalt og her hjemme har det vært et dramatisk år.

Shoaib Sultan

Det har vært et år med kontraster vi har lagt bak oss, og det er vanskelig å vite hva man skal konsentrere seg om for å opp­summere året. Den viktigste saken her hjemme er jo terrorangrepet mot Norge 22.

juli, og en meget dempet valgkamp som følge av dette i september.

Dette året skulle vi feire 150 årsdagen til Fridtjof Nansen, med «Nansenåret». Det ble innledet med at en papirløs flyktning og forfatter, Madina Salamova, mest kjent under pseudonymet Maria Amelie, ble arrestert av politiet i etterkant av et foredrag på skolen som bærer Nansens navn, nemlig Nansenskolen i Lillehammer. Hun skulle åpne Nansenåret ved skolen med et foredrag da hun ble på­grepet. Saken fikk dog en lykkelig slutt, med at hun fikk innvilget arbeidstillatelse etter først å ha blitt utvist til Russland.

Internasjonalt blejo de fleste observatører tatt på senga av utviklingen i en rekke arabiske land med folkebevegelser som gikk ut i gatene og krevde demokrati og åpenhet. Denne bevegelsen, «den arabiske våren», feide årtier gamle diktaturer til siden, som i Tunisia der det hele startet, og Egypt, og vi fikk en borgerkrig med Nato-fly som støttet bevegelsen mot diktaturet i Libya.

På den annen side så vi at diktaturer som stod oss nærmere som i Bahrain, knuste opprør, med full støtte av Saudi-Arabia. Dette skjedde mens vi her i Vesten så en annen vei, ikke fordi myndighetene her var noe bedre eller verre, men fordi demokratibevegelsen kunne stilles opp som en brikke i spillet mot Iran. Forholdet til Iran spiller også en rolle i den pågående borgerkrigen i Syria, hvor man så langt ikke har grepet inn militært. Vi har også hatt en bedre og en fredeligere overgang i land som Marokko og Jordan, med myndigheter som gikk med på reformer heller enn å eskalere konflikten.

Utviklingen har samtidig skapt stor usikkerhet hos enkelte fordi man er redd for at «islamistiske» grupper skal ta over, en utvikling som dessverre betyr at man som så ofte før fra vestlig hold har støttet diktaturer. Da blir tesen om mangel på demokratisk utvikling i Midtøsten egentlig ikke et kjennetegn hos «dem», men vår politikk.

Nå skal det og sies at dette selvsagt ikke så enkelt. En demokratisk utvikling i et samfunn som lenge har vært under diktatur, er ikke uproblematisk. Skillet mellom flertallsdiktatur og demokrati er ikke veldig klart i flere av disse samfunnene, men et ærlig blikk på egen politikk mot minoriteter for bare noen tiår tilbake bør vel gi oss en erkjennelse av at dette er del av en utvikling.

Året som har gått har også gitt oss en stadig eskalerende og mer eksplosiv utvikling i den ti år gamle konflikten i Afghanistan, landet som ble invadert og okkupert av en Nato-ledet allianse etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001. Konflikten som vel blir USAs lengste militære engasjement, synes å utvikle seg i en stadig mer uheldig retning med et voldsnivå som heller øker enn synker, samtidig som forholdet mellom USA og Pakistan stadig når nye bunner. Nå sist etter et Nato-angrep mot en pakistansk militærpost har Pakistan stengt flybaser USA har brukt og stengt grensene for all varetransport til Nato-styrker i Afghanistan.

Men utviklingen i Pakistan gir noen håp for fremtiden med en økende bevegelse for demokrati og mot korrupsjon. Imran Khan, den tidligere cricketstjernen og politikeren, seiler opp som en kandidat som både står opp mot korrupsjon, samtidig som han setter Pakistans nasjonale interesser i sentrum. Når han i tillegg også snakker ut på vegne av minoriteter og mot ekstremisme, samtidig som han greier å samle store folkemengder bak seg, kan man håpe på en mer positiv utvikling der også.

Hvor bringer så 2012 oss?

shoaib.m.s@gmail.com

© Klassekampen 31.12.2011

Enkelte ting har det med å komme tilbake, i mer eller mindre ugjenkjennelig form. En diskusjon mellom Jens Thomas Anfindsen og Vebjørn Horsfjord fra 2007 ble tatt opp med dette inlegget fra Anfindsen.

Spørsmålet, eller rettere sagt anklagen mot undertegnede ble da om jeg tok avstand fra dette idag, som om det var mine standpunkter som stod der og ikke Anfindsens forståelse av disse. Hele diskusjonen finner man på honesthinking sine hjemmesider her, litt lenger ned på siden med overskriften Dialog og terror.

Men hva mener jeg så om bruk av selvmordsbomber? For å forstå det kan vi begynne med en bok, “Dying to Win, The Strategic Logic of Suicide Terrorism”, denne boken (og flere andre bøker av forfatteren, Robert Pape) gir en forskningsbasert tilnærming til fenomenet, og viser hvordan det i liten grad har med religiøs fanatisme å gjøre, og i større grad er et strategisk valg for å angripe en teknologisk overlegen fiende. Gjør det bruken bedre eller verre? Neppe, men det gir et rasjonelt grunnlag vi kan diskutere på.

La oss legge premissene ellers, anrep på sivile, uansett om det skjer med bombefly, selvmordsbomber eller en kniv må fordømmes. Uansett.

Men betyr det at bruk av selvmordsbomber mot militære mål er legitimt? I utgangspunktet kan man som nevnt over forstå bruken rasjonelt og diskutere på det grunnlaget. Da må man kunne argumentere at det på lik linje med andre våpen er dette legitimt / illegitimt.Er krig i seg selv legitimt? I noe tilfelle? Og er ikke selvmordsbomber en like mye / lite gal ting som alt annet?

Fullt så enkelt er det likevel ikke. En diskusjon med en god venn som har vært i Afghanistan bragte opp andre elementer, som selvmordsbomberen selv som et offer. Dette har man sett tydelig blant annet i konflikten i Pakistan, som man også kan lese om her. Da må man kunne regne personen som utfører attentatet som et offer selv. Fra bakmennene er dette da en uetisk handling som må fordømmes, fordi dette dreier seg om hjernevask og manipulasjon av i utgangspunktet svake grupper.

Av Shoaib Sultan

Like etter fylkes- og kommunalvalget i september i år kom Fremskrittspartiets tidligere formann, og nåværende gruppeleder for Fremskrittspartiets bystyregruppe Carl I. Hagen, med det jeg må si føltes som et litt smakløst angrep på minoritetsbefolkningen i byen, spesielt rettet mot Arbeiderpartiets velgere. Begrunnelsen var at ved hjelp av kumuleringer og slengere endte Arbeiderpartiet opp med at 11 av 20 bystyrerepresentanter for partiet har minoritetsbakgrunn. Dette ble kategorisert som et ”innvandrerkupp” av Hagen, som advarte mot et mulig ”misbruk” av det norske demokratiet, og med en massiv oppslutning om synspunktene fra ”innvandrerkritikere” i ulike fora. Jeg deltok selv i en rekke av disse debattene på Facebook og andre steder, med til tider ganske hatsk retorikk, og må si at jeg fremdeles ikke skjønner problemstillingen som stilles opp.
En liten digresjon, ordvalget her er interessant, fordi man stempler minoriteter som innvandrere. Dette selv om flere av disse er både født og oppvokst i landet. Når de samme menneskene så klager over manglende integreringsvilje hos disse minoritetene lyder dette en smule hult.

En befolkningsgruppe man har klaget på manglende demokratisk sinnelag hos, deltar i valget og bruker muligheten til å gi kumuleringer på eget partis liste og gi slengere til kandidater fra andre partier. Men istedenfor å berømme at minoritetene deltar så klager man over at de gjør det. Klagen over at man fra minoritetene kun gir kumuleringer til ”sine egne” faller gjennom enkelt og greit fordi dette ikke stemmer. Bare for å ta et banalt poeng først, minoriteter er ikke én gruppe, men en masse ulike grupper. Da må man mene at pakistansk-norske har stemt frem kun pakistansk-norske, somalisk-norske har stemt frem somalisk-norske etc?

La oss se litt på det. Den unge arbeiderpartipolitikeren som fikk flest stemmer av alle minoritetsrepresentantene kommer fra Bahrain, et land vi knapt har andre innvandrere fra. La meg også ta luften ut av ”muslimer stemmer på sine egne” ballongen også en gang for alle, denne personen er sjia-muslim, og hører da til en ofte forfulgt minoritetsgruppe blant muslimer. Stemmene han fikk hadde kun med én ting å gjøre, hardt arbeid. Han var høyt og lavt, sent og tidlig, på alle mulige og umulige arrangementer og stod på hele veien inn. Heller enn å innrømme at disse menneskene har vært dyktigere og arbeidet hardere og oppnådd suksess gjennom dette beskylder man dem altså mellom linjene for juks, og insinuerer at her har noe ulovlig, eller i beste fall uetisk, skjedd. Dessverre.

Ja, de har brukt de mulighetene vårt demokrati gir dem. Heller enn å anklage dem burde Hagen berømme dem for å følge i de samme demokratiske fotsporene som så mange andre grupper har gjort før dem, og dermed faktisk være en integrert del av det norske samfunnet. Var det ikke nettopp integrert man ønsket at de skulle bli? Dessuten, man legger til grunn noe jeg ikke har sett noe datamateriale som underbygger, nemlig dette med at det kun var ”deres egne” som stemte på dem.

I et meget godt blogg-innlegg gikk TV2 journalisten Kadafi Zaman nettopp inn på dette. Han trakk frem det sterke lokale engasjementet på Holmlia til for eksempel nigeriansk-norske Elvis Chi Nwosu, og en rekke andre av ”kuppmakerne”. De fleste av disse har en sterk appell langt utover rekkene av ”sine egne”. Etniske nordmenn med familierøtter som kan spores tilbake til Harald Hårfagres dager kan nemlig også finne på å stemme på en ”innvandrer”, rett og slett fordi de ser på vedkommende som en brennende sjel med visjoner, ønsker og tanker som finner gjenklang hos dem selv.

Selv om Hagen fikk massivt motbør med de sedvanlige rasismebeskyldningene, var det imidlertid enkelte spørsmål jeg synes ingen stilte, som man faktisk trenger svar på. Poenget er nemlig at problemet ikke ligger hos Carl I. Hagen, eller i hvert fall ikke kun der. Det har seg nemlig slik at hvis situasjonen etter et slikt ”kupp” er at bystyret som helhet har en minoritetsandel som omtrent samsvarer med minoritetsandelen i byen, så sier det også noe viktig om situasjonen før dette angivelige ”kuppet”. Det betyr nemlig at listene fra de ulike partiene til bystyret i utgangspunktet var veldig negativt skjevfordelte mot minoritetsbefolkningen. Faktisk betyr det at de fleste andre partier fremdeles har en slik skjevfordeling, siden overrepresentasjonen av representanter med minoritetsbakgrunn hos Arbeiderpartiet kun korrigerer totalen i bystyret tilbake mot en jevn fordeling.

Nå skal det også sies at Arbeiderpartiet neppe stilte en rekke av disse representantene med minoritetsbakgrunn opp på listen uten en liten baktanke om at disse ville hente inn er lang rekke ekstrastemmer, og plasseringer på ”kampplass” er nok tenkt først og fremst som en motiverende faktor. Dette i seg selv er ikke nødvendigvis noe negativt, man kan heller velge å se på det som en anerkjennelse av disse politikernes evner til å drive en effektiv valgkamp. Men viktigere og enda mer interessant blir dette når man ser hva partiene velger å gjøre ut av det i etterkant av en slik situasjon. Hva gjør man så med disse representantene etter at valget er over?

Jeg tenker da på fordelingen av diverse tunge politiske verv som komiteledere, komitenestledere , eller hvem som blir gruppeledere, eller for den saks skyld byråder og byrådssekretærer. Her er det kanskje greit også å nevne at dette ikke er en ny problemstilling. I en sak i klassekampen fra 2005 klager en rekke politikere med minoritetsbakgrunn over nettopp dette. (”Tas ikke på alvor”, klassekampen 20. april 2005). Her sier Shahbaz Tariq, som på den tiden hadde trukket seg ut av Arbeiderpartiet men som nå er tilbake, at partiene ikke setter ordentlig pris på minoritetspolitikerne og ikke ser at de sitter på genuine ressurser. Andre, som den tidligere Rødt politikeren Arulnesan Mariyanayagam beskyldte partiene for å se på minoritetspolitikerne kun som stemmekveg.

Hvordan står det så til 6 år senere? Hvor mange minoritetspolitikere har kommet frem til mer fremskutte posisjoner i hovedstaden etter valget? Svaret er litt dystert; ikke én eneste en. Ja, med ett interessant unntak da, Mazyar Keshvari fra Fremskrittspartiet. Interessant også med partiene som dannet byråd ikke fant noen i sin betydelige medlemsmasse med minoritetsbakgrunn som de kunne bruke som byråder eller byrådssekretærer. Bildet er nesten det samme når vi skuer utover bydelsutvalgene. Her er det imidlertid Arbeiderpartiet som har funnet plass til en partiveteran, tidligere nevnte Shahbaz Tariq, som har er valgt til leder for bydelsutvalget i Søndre Nordstrand, samt en annen arbeiderpartipolitiker som er valgt som nestleder i bydelsutvalget i Stovner bydel.

Situasjonen er ikke veldig anderledes utover landet. Politikere med minoritetsbakgrunn gjør en solid innsats og deltar, men hoppes gjerne over når posisjoner skal deles ut. Poenget er ikke at det skal være en fordeling som skal stemme ned til siste milimeter, men at partiene skal vise at de tar politikerne med minoritetsbakgrunn på alvor som politikere, ikke som “pynt”. La oss bare se på dette “innvandrerkuppet” i Arbeiderpartiet i Oslo igjen, i bystyregruppen til Arbeiderpartiet med en overvekt av minoritetsrepresentanter greide man altså å ikke finne en eneste politiker man kunne sette inn som komiteleder eller komitenestleder? Det må sies å være svakt. Det var altså Fremskrittspartiet som skulle til for å få en komitenestleder i Oslo bystyre med minoritetsbakgrun

Aftenposten  -  27.11.2011

Forfatter: Shoaib Sultan

Disse begrepene brukes også litt om hverandre, men representerer to veldig ulike tilnærminger til hvordan man reagerer på en krenkelse.

Tilgivelse er en sentral verdi i de aller fleste religioner og livssyn, og innebærer blant annet å gi slipp på alt av sinne og bitterhet, og ikke lenger bære nag. Spesielt de abrahamittiske religioner har hatt et fokus på tilgivelse både fra Gud mot menneske men også mennesker imellom. Innenfor islam for eksempel poengteres det flere ganger i muslimenes hellige tekst, koranen, at tilgivelse er bedre enn hevn, og at en god muslim er den som tilgir.

Tilgivelse innebærer dog ikke å glemme det som har skjedd, å unnskylde og bagatellisere det, eller å se gjennom fingrene på noen som helst måte. Tilgivelse innebærer heller ikke at man gjenopptar en tråd, men enkelt fortalt at man gir slipp på hat. Dette gjelder for alt fra personlige forhold med skuffelser, utroskap og svik, til mye større og vanskeligere og komplekse problemstillinger som krig med tortur og krigsforbrytelser. En viktig kjerne i dette er dog at man tilgir like mye for sin egen del som for den andre.

En fortelling som illustrerer dette handler om to tibetanske buddhistmunker som møter hverandre. De ble begge løslatt fra et fengsel for noen år siden hvor de ble holdt fanget og ble torturert. Har du tilgitt de som torturerte oss? spør den ene. Aldri, jeg vil aldri tilgi dem det de gjorde med oss, svarer den andre. Er det da ikke slik at de på denne måten fremdeles holder deg fanget? spør den første munken tilbake. En annen fortelling om tilgivelse er den sanne og utrolige historien om den kristne pastoren James Wuye og den muslimske imamen Muhammad Ashafa, begge fra Nigeria. Disse var på hver sin side i en krig mellom muslimer og kristne i Nigeria, men gjennom samtaler med sine åndelige ledere greide de å bygge ned hatet. Gjennom en lengre prosess har de sakte men sikkert bygget opp et partnerskap og også et dypt vennskap. De delte denne fantastiske og inspirerende historien med flere av oss på et seminar på Blindern tidligere i år.

Nå blir slike floskler som at man som en nødvendighet må tilgi for å komme seg videre nettopp floskler fordi de fleste av oss, heldigvis får en vel si, ikke har annet enn en teoretisk kjennskap til slike problemstillinger. For den som har opplevd noe vondt og vanskelig selv er det ikke nødvendigvis en like enkel utvei. Sinne og bitterhet er dog problematisk, igjen om ikke for den andres del, så for sin egen. Forsoning på sin side innebærer å akseptere det som har skjedd som en del av ens egen historie det er mulig å leve med. Heller ikke her lar man sinne og hat styre livet, men man legger det heller ikke nødvendigvis vekk. Dette er både en egen selvstendig tilnærming, men kan også være et trinn på veien til tilgivelse.

- En tidligere cricketstjerne har gjort entre på Pakistans politiske arena.

Klassekampen 1  -  16.11.2011

Forfatter: Shoaib Sultan,

Det er spennende dager for de av oss som følger pakistansk politikk. I etterkant av en kjempemessig demonstrasjon i storbyen Lahore har den tidligere cricketstjernen Imran Khan gjort sitt entre på den storpolitiske arenaen i landet.

Da Khans parti, Tehrik-e-Insaf (bevegelsen for rettferdighet), søkte om å få holde demonstrasjonen i Lahore, ble de tildelt området rundt Minar-e-Pakistan, et tårn som markerer stedet hvor en resolusjon om å skape et uavhengig land for den muslimske minoriteten i India ble signert. Stedet er historisk, men et farlig sted å ha en slik markering, rett og slett fordi området er så kjempestort at selv en ganske stor forsamling kan virke forsvinnende liten. Beslutningen ble kritisert som et forsøk fra myndighetens side for å forsterke bildet av Khan og hans parti som politiske outsidere.

Om dette var hensikten, har den slått tilbake for makthaverne. Demonstrasjonen endte nemlig opp med å bli en av de største i landets historie, og bragte Khan, som tidligere på det beste har vært et plagsomt element for makt­haverne, over i en reell makt­posisjon. Etablerte politikere strømmer til partiet for å sikre seg et kandidatur før parlamentsvalget i Pakistan som er i 2012/2013.

Grunnet massiv korrupsjon, nepotisme og dårlig styring er landet i en kjempekrise, ikke ulikt det vi har sett i Hellas og Italia. Når landet i tillegg er midt i en større konflikt med terrorgrupper både med base i «stammeområdene» nord i landet og i nabolandet Afghanistan, er faren for en kollaps til stede. Problemet, ifølge Khan og andre kritikere, er dog at faren er større om man lar dette fortsette, og de krever derfor at nyvalg lyses ut snarest. Noen av elementene som ble tatt opp av Khan i hans tale overrasket nok mange. Han var krystallklar på at religiøse minoriteters rettigheter må ivaretas bedre, at kvinners rettigheter må sikres, og at tjenerskapet og de som danner underklassen i Pakistan også har rettigheter.

Pakistan har heller ikke vært helt upåvirket av revolusjons­bølgen som har strømmet over Midtøsten, og med en stor del av befolkningen under 30 år er det mange av de samme mekanismene som er i spill. Nå er Pakistan med alle sine svakheter faktisk et demokrati, i motsetning til flere av disse landene, men med mange ulike elementer som drar i negativ retning, har landet gått fra ille til verre i de siste årene. Det har skapt grobunn for Khan og hans parti, som har vært svært klare og tydelige stemmer mot korrupsjon og nepotisme.

Dette er både gode og dårlige nyheter for «krigen mot terror». Khan har i svært klare ordelag fordømt den amerikanske politikken med å bombe «antatte terrorister» med fjernstyrte dronefly, og er slettes ikke villig til å kjempe USAs krig. På den andre siden kan det ikke være annet enn positivt om det kommer en kredibel regjering i landet som kan takle terrorismen. For å benytte Khans retorikk, må man slutte å være tjenere for amerikanerne og samtale med dem på likeverdig grunnlag.

Dette innebærer også at de politiske myndighetene begynner å ta reelt ansvar for det som skjer i landet. Ekstremisme er et reelt problem i Pakistan, med spor tilbake fra krigen i Afghanistan mot den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet. Radikaliserende materiale utviklet på amerikanske universiteter på den tiden, våpen som nabolandet flyter over av, og et samfunn som nesten har kollapset skaper en meget farlig situasjon.

Samtidig, det er en gryende erkjennelse av at man ikke tjener mye på å plassere skyld, men at landets politikere og borgere selv må ta ansvar. Det er umulig å gjette seg til hva dette konkret vil føre til, men det er positive tegn fra et land og en region vi har blitt så altfor vant til dårlige nyheter fra.

Shoaib Sultan, skribent

shoaib.m.s@gmail.com«Det er positive tegn fra et land vi har blitt vant til dårlige nyheter fra»