muslimen

Terrorrammede Pakistan går mot et historisk valg

27.04.2013, Klassekampen

For første gang i sin historie har Pakistan hatt et valgt parlament og en sivil regjering som har gjennomført en full periode på fem år, og nå skal stafettpinnen overtas av et nytt parlament som velges 11. mai.

Alt dette mens landet jevnlig rammes av terrorisme. Fordi man reelt sett ikke har noe erfaring med denne situasjonen, har man famlende forsøkt å finne ut av hvordan man skal gå frem.

Etter at det sittende parlamentet ble oppløst for noen uker siden, og en midlertidig regjering som kun hadde som formål å gjennomføre valget var innsatt, begynte en merkelig seanse. Folk som ville melde seg som kandidater ved valget måtte godkjennes gjennom en granskningsprosess.

Denne granskningsprosessen skal sikre at de som velges er ærlige og gode borgere. Diffuse formuleringer i så måte har ført til at kandidater har måttet svare på spørsmål om religion, historie, geografi og ikke minst dypt personlige forhold.

Jeg tror det i bunn og grunn handler om en følelse hos undertrykte vanlige folk. Fra disse kommer dommere som nå skal dømme eliten, og som da benytter seg av sjansen til å ta et lite stikk eller tre mot eliten.

Partiene har tradisjonelt ønsket å sikre seg en allianse med lokale ledere som antas å ha stor støtte, såkalte «electibles». Det pakistanske demokratiet er formet etter den britiske Westminster-modellen, men med svake partier fører dette til stor makt for enhver lokal leder som er antas å ha mange velgere med seg. De fleste problemene man har på dette området knytter seg til diktatoren Zia ul Haq på 1980-tallet, som for å sikre sin makt oppløste partier og skapte et landskap hvor han kunne manipulere enkelt parlamentsmedlemmer på en lettere måte. Dette førte til korrupsjon, og ingen partier har greid, eller ønsket, å bekjempe dette så langt.

Et av bidragene til Zia ul Haque var nemlig at budsjettene for utviklingsarbeid i den enkelte valgkrets ble gitt til parlamentsmedlemmet fra den kretsen. En enkel måte å korrumpere disse på, og å sikre seg støtte fra dem.

Nå som granskningsprosessen også er over, og partiene har valgt sine kandidater, har startskuddet gått for den korteste valgkampen i Pakistans historie. På knappe 20 dager skal partiene reise rundt, holde folkemøter og prøve å bygge opp stemningen i sine partier og begeistre velgere.

Et av de store problemene har vært at få mennesker deltar i valget, så parlamentet sliter med legitimiteten. Håpet, for mange, knytter seg til den tidligere cricket stjernen Imran Khan. Hans parti har gjennomført indre demokrati med åpne valg fra bunnen av og opp, de vil frata parlamentsmedlemmene mange av privilegiene de har nytt godt av, og også sørge for å bygge opp et lokaldemokrati. Han får mange som ikke har tro på demokrati i Pakistan til å delta, og en høy valgdeltagelse vil trolig føre ham og hans parti inn i regjeringskontorene.

Khan har som første partileder tatt til orde å gjøre en slutt på å dele ut midler til parlamentsmedlemmer, og vil heller sørge for at lokale myndigheter skal få disse, han snakker også som eneste pakistanske politiker om miljø og klima. Han benytter en retorikk som ligner på den vi hørte fra den amerikanske presidenten Barack Obama, hvor endring, «change» er mantraet.

Khan har varslet en «tsunami» som skal rive vekk korrupsjonen og nepotismen som rår grunnen i Pakistan, og lover også å kutte ut den overdådige livsstilen som den pakistanske politiske eliten tillater seg. Så gjelder det bare å overbevise den jevne pakistanske velgeren om at det er «a change they can believe in».

Forfatter: Shoaib Mohammad Sultan

Min datter satt på skulderen min, kikket på pappas hode og en begynnende måne. Hvorfor mister pappa håret?

I en samtale om at alle blir eldre, hoppet hun veslevoksent raskt over til døden med noe jeg tror hun har hørt i barnehagen: «når man blir gammel, så dør man». Plutselig begynte min sønn, som satt ved siden av meg, å gråte. Han hadde egentlig ikke hørt så nøye etter, men hadde fått med seg at pappa ble eldre, og at når man blir gammel så dør man. Først bekymret og redd over at pappa skulle dø, så for at han selv skulle det.
Utfordringer

Å forklare livet, og for ikke å snakke om døden til en hulkende fireåring, stiller en ovenfor en rekke utfordringer. Jeg skal ærlig innrømme at jeg sikkert ikke taklet det på den beste måten. Jeg vet fremdeles ikke hva en god måte måtte være. Barn mangler sperrer for å stille spørsmål, og kan være veldig rett på sak. Vil du dø? Vil jeg? Når? Hvorfor vet du ikke? Det er ikke et enkelt tema for foreldre å snakke med barn om, for man vil jo beskytte barna sine mot sorg og tristhet. Samtidig er det slik som det så poetisk sies i Koranen i et vers at «enhver sjel vil smake døden».

Vi greier ikke å beskytte barna, som før eller senere vil miste noen, om det er en slektning, venner eller et dyr de er blitt glad i. Gjør man så barna en bjørnetjeneste ved å prøve å skjerme dem? Akkurat som voksne, kjenner barn sorg over noen som er borte. Men barn takler av og til sorg på en annen måte enn voksne, og man kan gjøre vondt verre ved ikke å huske på det. Omskrivninger eller løgn kan gjøre ting verre, og barn kan tro at «pappa dro bort» fordi de selv gjorde noe galt.

Det er en fordel å snakke med dem før noe skjer, ikke bare i forbindelse med sykdom, men generelt. Den typen forberedelser hjelper med å kunne takle sorgen når noe skjer. Da er det viktig å huske på at sorg er en naturlig følelse som det er viktig at man har og lærer å bearbeide. Barna er jo vare for ting som skjer i familien, selv om de ikke nødvendigvis snakker om det eller forstår det. Da kan man skape forvirring hos barnet ved ikke å la dem delta på lik linje med voksne i bearbeidelse av sorgen. Barn kan med fordel delta i å dele minner, erfaringer og følelser for noen som er døde.
Sette pris på livet

Jeg har i alle fall bestemt meg for å prøve å snakke mer med barna om dette, å bruke naturen og endringene der for å snakke om hvordan livet i går i en syklus. Det å akseptere døden som en del av det som skal være, selv om vi synes det er vondt og vanskelig. Hvordan nytt liv på våren er helt avhengig av det som visner og forsvinner om høsten. Døden er en del av livet, men i vår moderne tid og samfunn prøver vi ofte å ignorere det. Dødens nærvær og påminnelser i naturen og skiftende årstider, handler også om at vi må sette pris på livet mens det er der, både vårt og andres liv, og hylle hvert eneste øyeblikk. w

Nyt høsten; god søndag!

© Aftenposten

- Imran Khan marsjerte i protest mot sivile ofre for droneangrep.

Forfatter: Shoaib Sultan,

Den pakistanske politikeren og tidligere cricketstjernen Imran Khan begynte en lenge annonsert marsj mot det urolige stamme­området Sør-Waziristan sist helg.

Han marsjerte i protest mot de amerikanske droneangrepene, og for å sette fokus på de mange sivile ofrene for denne bombe­kampanjen.

Khan leder Tehrike Insaaf, (bevegelsen for rettferd) og har kjempet for å trekke Pakistan ut av den amerikanskledede krigen i nabolandet. Med seg har han flere tusen pakistanere, en drøss med medier, og flere utenlandske aktivister, blant annet fra den amerikanske antikrigsbevegelsen Code Pink. Den består hovedsakelig av kvinner og har markert seg med en rekke protester siden den ble opprettet i 2002.Navnet Code Pink spiller på fargekodesystemet som Office of Homeland Security i USA opererer etter, hvor ulike farger angir nivået på fare for rikets sikkerhet. Code Pink, og andre amerikanske aktører, ble av amerikanske myndigheter sterkt anmodet om å ikke dra til Pakistan for å delta på denne marsjen, med sikkerhet som begrunnelse. En begrunnelse Code Pink avviser.En annen profilert aktivist som er med på denne marsjen, er den britiske borgerrettighetsadvokaten Clive Stafford Smith, som før han dro ut skrev brev til den amerikanske presidenten og direktøren

for CIA. Her ba han om at han selv, og andre deltagere i marsjen, ikke skulle angripes av amerikanske droner. Smith appellerte til presidenten med at han selv og Barack Obama tilhørte den samme legale tradisjonen, og det ville være upassende om Obama skulle godkjenne et drap på ham. «Jeg ber da ikke om mye», skriver Smith, «bare å ikke bli myrdet».

Khan angripes av enkelte politiske motstandere for å være nær Taliban ideologisk. Men på den andre siden har han blitt anklaget av det som kalles den pakistanske Taliban-bevegelsen for å være for vestlig. Disse har også truet med, ifølge enkelte kilder, å angripe marsjen.

Det er nødvendig å forstå at Khans protest i all hovedsak er rotfestet i det høye antallet sivile som mister livet i slike angrep. Smith har skrevet om en 16-åring han møtte fra området, som kort tid etter ble drept av en drone, sammen med sin tolv måneder gamle fetter. CIA rapporterte dette angrepet med at de hadde eliminert en gruppe militante. Strategien med å stemple enhver mann drept i droneangrepene som er i «militær alder» som en militant, gjør ikke annet enn å skape mer hat.

Droneangrepene har, ifølge de som støtter dem, vært svært suksessfulle med å drepe sentrale ledere i de ulike nettverkene som kjemper mot vestlig okkupasjon av Afghanistan. Graden av suksess, og hvor mange uskyldige som blir drept i disse angrepene, avhenger av hvilke kilder man hører på. Det grundigste arbeidet, så vidt meg bekjent, er gjort i rapporten «Living Under Drones» fra Stanford University og New York University. Den levner CIA og de amerikanske myndighetene lite ære.

Et viktig mål for marsjen er å vise de menneskelige kostnadene av droneangrepene, som også kom frem i den ovennevnte rapporten. Khans enkle argument har vært at man ikke vet hvem ofrene er. Siden disse bor i vanskelig tilgjengelige områder, blir det ofte slik at CIAs eller militærets påstander vanskelig kan sjekkes. Khan har også forlangt at pakistanske myndig­heter må finne ut, og oppgi, navn på dem som dør som følge av droneangrepene. Håpet er å vise en amerikansk opinion at deres ledere ikke svekker USAs motstandere, men styrker dem med å skade og drepe mange uskyldige.

shoaib.m.s@gmail.com

© Klassekampen

Hat: Ekstremistenes språkbruk har endret seg, og ikke til det bedre.

De siste ukene har ekstreme krefter fra ulike sider vært på utstilling i Oslo. Verken ekstremistiske muslimer som holdt en demonstrasjon foran den amerikanske ambassaden, eller deres islamog muslimhatende motparter i Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) som sist helg hadde et arrangement foran Stortinget, har greid å samle de store massene. Det hindrer imidlertid ikke disse gruppene å late som de taler på vegne av mange. Det de sier burde interessere flere, fordi språkbruken over tid faktisk har endret seg i disse gruppene, og ikke til det bedre.

I tida rett etter terrorangrepet mot Norge 22. juli, merket man en frykt og en antydning til nedtoning av retorikken fra flere aktører, spesielt de som hadde delt en god del av det ideologiske tankegodset til terroristen Anders Behring Breivik, nemlig SIAN og andre islam- og muslimhatere. Den forsiktigheten synes å være en saga blott, og retorikken er minst like giftig som før, kanskje litt mer. Noe av dette skyldes at målestokken for ekstremitet er flyttet for mange av disse - sammenlignet med Breivik virker det som pleide å være ekstremt, litt mindre ekstremt. Dette begrenser seg ikke til den ene siden. Mens muslimske ekstremister tidligere har forelsket seg i trusler utkledd som advarsler, så var støtten til terror, og terrorister, mye klarere og tydeligere denne gangen. På sosiale medier har vi sett at trusler og sjikanøs og hetsende tale fra disse miljøene er økende.

Fredag 21. september, da disse muslimske ekstremistene ropte slagord og kom med trusler mot USAs ambassade, skjedde det noe annet og mye mer positivt med tanke på det flerkulturelle samfunnet; Hadia Tajik ble hentet inn som ny kulturminister. SIAN som går i fistel over alt og alle som har med islam og muslimer å gjøre, gikk på sin nettside løs på saken. I en artikkel som de i ettertid har fjernet igjen, anklaget de kulturministeren for å hylle bin Laden og hate jøder, med henvisning til en sterkt ironisk artikkel hun skrev i sin tid som journalist. Dette uten å ha forstått det helt enkle, nemlig at artikkelen det var snakk om faktisk argumenterte for det mot-satte. I en ny nettartikkel anklager SIAN myndighetene for å ha brakt en «muhammedaner» inn i regjeringen, og «misforståelsen» som førte til at de anklaget den nye kulturministeren for å støtte terror? Nei, det har regjeringen selv skylden for, grunnet en kort film om Hadia som ble lagt ut i forbindelse med valget i 2009, og hvor nevnte artikkel vises i et glimt. Ved nærmere undersøkelser viser det seg så at det de siterer ikke er med i filmen, og da har det seg ikke slik at de har sett et sitat og misbrukt det for å sverte Tajik, men at de har funnet fram til hele artikkelen og har bevisst løyet om hva hun har sagt.

Dette viser igjen at det er et hat som forener disse radikale grupperingene. Nøyaktig åtte dager etter at ekstreme muslimer demonstrerte foran USAs ambassade, var det islam- og muslimhaterne som skulle ha et møte foran Stortinget. Dårlig lydanlegg og mangel på gode taler gjorde det vanskelig å forstå hensikten, bortsett fra at alle muslimer ble gjort om til hatefulle ekstremister, og påstander om at islam må forbys ble levert i litt ulike former. Det er påfallende at hatet ikke virker å være mindre etter terrorangrepet i fjor. Hatretorikken fører oss inn i en ond spiral. Disse miljøene er som nevnt ikke store, men vi har merket et lite tilsig til dem det siste året. Det mest bekymringsfulle er at man hos begge disse gruppene finner noen få ungdommer som forviller seg dit. Det er viktig at dette tas tak i og at radikalisering av unge mennesker unngås.

debatt

Rådgiver, antirasistisk Senter

© Dagsavisen

Forfatter: Shoaib Mohammad Sultan

Kirkenes verdensråd arrangerte en høring i Genève om blasfemilovene i Pakistan i forrige uke. Jeg fikk delta der på vegne av Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet, der vi for tiden arbeider med et prosjekt om apostasi og blasfemi.

Jeg fikk utvekslet tanker med pakistanske minoriteter på møtet, de fleste av disse var praktiske og pragmatiske. De ønsket ikke å få loven fjernet, men vil heller konsentrere seg om å takle misbruket.
Kritiske spørsmål

Lovens forsvarere, et par av dem var også med på møtet og måtte tåle mange svært kritiske spørsmål fra oss andre, prøvde å forsvare en lov som helt tydelig blir misbrukt. Deres posisjon var i stor grad konsentrert rundt viktigheten av å forsvare den religiøse følelsen hos mennesker med en sterk religiøs tro, og at endringer som skulle gjøres i dette, måtte konsentreres om å hindre det åpenbare misbruket. Problemet med en slik lov blir jo også at en fjerning av den kan forstås som at man ønsker blasfemi, en posisjon ingen politiker i Pakistan er villig til å ta.

Det var også en rekke pakistanske intellektuelle og folk som arbeider med menneskerettighetsspørsmål på høringen. Holdningen var like tydelig, loven må vekk. Her også var man pragmatisk og sa at stopper man misbruket, er det det viktigste, men at man egentlig ønsket å få loven fjernet. Fokuset her var på at loven er med på å forme samfunnet, og at det pakistanske samfunnet med denne typen lovgivning helt klart er på galt spor, som det er viktig at man kommer seg vekk fra.
Pakistan i et uføre

Med menneskerettigheter i bunnen og en argumentasjon basert på jus, ble det litt tørt, men veldig saklig og til tider med et pragmatisk tilsnitt. Det ble pekt på den uheldige generelle samfunnsutviklingen i landet som har ført Pakistan ut i uføret. Mens ansvaret helt tydelig ble plassert hos pakistanske myndigheter, fordelte man skyld også til det internasjonale samfunnet som hadde støttet diktaturer og bidratt til radikaliseringen av det pakistanske samfunnet på 80-tallet.

Alt dette var posisjoner man på mange måter kunne antatt på forhånd. Det man kanskje ikke var klar for, var en mann med afghansk lue og et utseende og bekledning som lett kunne forveksles med en talibaner. Uten manus, og med et innlegg basert mest på følelser, begynte denne madrasa-utdannede mannen på sitt innlegg hvor han avfeide all snakk om misbruk som hykleri. «Loven må ikke endres, den må sendes dit den hører hjemme, på historiens skraphaug», slo han fast. «Min profet ønsker ikke, min Gud trenger ikke og min religion behøver ikke deres lover for å beskytte seg», sa han henvendt til de religiøse lederne. «Jeg ønsker ikke blasfemi, men en lov som skal hindre noe slikt, er en blasfemi i seg selv. Gud trenger ikke dere for å beskytte seg og straffe for seg. En lov kan bare eksistere for å beskytte de svake, denne loven tråkker bare på de svake, den må vekk», avsluttet han til tordnende applaus. Jeg kan bare slutte meg til denne.

© Aftenposten

Saken med blasfemianklagen mot en ung pakistanske kristen jente, har skapt sterke reaksjoner og fordømmelser. Blasfemilovene i Pakistan har vært sterkt kritisert internasjonalt, men ofte med manglende forståelse for hva man egentlig står ovenfor.

Rimsha, som er 11 eller 14 og i begge tilfeller barn også i pakistansk rett, har også ifølge flere pakistanske medier Downs syndrom. Både alder og sinnstilstand skulle tilsi at anklagene er grunnløse og må falle bort. Det kom imidlertid en rekke trusler mot henne, og politiet besluttet å ta henne i sin varetekt, da for å beskytte henne ifølge politikilder.

Farlige følger

Blasfemianklagene mot henne med de påfølgende truslene ble så morbide at det har skapt en sterk reaksjon selv i Pakistan, et land som de siste årene har sett en flom av blasfemianklager. De fleste blasfemianklagene i Pakistan er rettet mot muslimer, og ofte er det helt andre og langt mindre religiøse begrunnelser bak disse. Likevel, anklagene får farligere følger når de rettes mot minoriteter og kristne pakistanere har, i etterkant av krigen mot terror og invasjonen av nabolandet Afghanistan, vært mer utsatt. Vi har dessuten sett trusler og angrep på kristne nabolag urelatert til selve hendelsen.

Britisk lov

Fokuset på disse lovene blir sterkt når en gitt sak er oppe, men forsvinner etter hvert som saken løser seg på en eller annen måte. Disse lovene har sin opprinnelse i britisk lov fra 1860 som gjaldt i koloniene, og er generelle i natur, hvor hensikten var å senke religiøse spenninger. Den første anklagen om blasfemi i det området som i dag er Pakistan kom i 1927. Fra da til 1984 var det ifølge en rettighetsorganisasjon i Pakistan totalt 9 anklager om blasfemi fremsatt i retten. På slutten av 70 og begynnelsen av 80 tallet kom militærdiktatoren Zia ul Haq til makten i Pakistan, og han introduserte en rekke tillegg i blasfemilovene hvor livstidsstraff og etter hvert dødsstraff ble introdusert som straff for blasfemi. Hva som ble omfattet av blasfemilovene ble også utvidet til blant annet å gjelde for angrep på profeten Mohammed og Koranen. I tillegg er språket endret til å være mye mer uklart, og man inkluderer intensjoner, insinuasjoner og direkte så vel som indirekte fornærmelser. Disse endringene ble introdusert i 1982 og 1986, og ble raskt tatt i bruk av ekstremister for å forfølge politiske motstandere og også for å plage og terrorisere minoriteter.

Dødsstraff

I de tyve årene fra 1984 til 2004 ble det registrert 5.000 blasfemisaker, og de siste årene har ikke intensiteten gått ned, snarere tvert imot. I 1992 gikk regjeringen til Nawaz Sharif, under press fra små ekstremistiske støttepartier, inn og endret loven om angrep på profeten til at dødsstraff ble eneste muligheten hvis en dommer kjente noen skyldige. Ingen har så langt fått en fullbyrdet dødsstraff, selv om noen personer har blitt kjent skyldige og dømt til døden. Trettito mennesker som var anklaget for blasfemi har imidlertid blitt drept, dette da av folkemobber som har tatt saken i egne hender. Politiet hadde med andre ord god grunn til å mistenke angrep på Rimsha og hennes familie, og har slik sett trolig gjort en riktig vurdering, ved å ta henne i sin varetekt som den beste måten å beskytte henne på.

Imam arrestert

Saken til Rimsha tok imidlertid plutselig en ny og uvanlig vending når mannen som hadde gått ut med anklage mot henne, en lokal imam (bønneleder), ble arrestert. Noen av hans medarbeidere hadde tipset politiet om at det var han som hadde plantet bevis på jenta som et ledd i en større plan om å jage kristne ut av området. I tillegg til falsk vitneførsel blir han nå selv anklaget for blasfemi også. I tillegg har en ledende religiøs og politisk leder, Allama Tahir Ashrafi, gått ut med støtte til Rimsha og garanterte hennes sikkerhet hvis hun blir løslatt fra fengsel.

Radikalisering

Jeg mener at man gjerne kan være uenig i blasfemiloven i sin opprinnelige form, men at det ikke er denne som skaper disse problemene. Det er heller tilleggene til loven introdusert på 80 tallet som legger opp til misbruk og forfølgelse av minoriteter. I tillegg er det uheldig, og lite fruktbart, ikke samtidig å se på den generelle radikaliseringen av samfunnet som foregikk på samme tid, som et ledd i krigen mot Sovjetunionen etter invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan. Ansvaret ligger da hos pakistanske ledere i dag med å snu denne radikaliseringstrenden. En god start ville være å tørre å ta tak i disse tilleggene til blasfemilovene, noe få politiske ledere har gjort. To toppolitikere som gjorde dette, guvernøren i Punjab Salman Taseer og den kristne ministeren Shahbaz Bhatti, ble myrdet av ekstremister i 2011. Det er ikke enkelt, men nettopp derfor er det tvingende nødvendig å snu denne utviklingen. Så er spørsmålet, tør politiske ledere i Pakistan ta de nødvendige grep?

- Faste, betyr det bare at man sulter seg, eller?

Forfatter: Shoaib Sultan, varamedlem i Oslo bystyre for Miljøpartiet de Grønne

Fastemåneden ramadan er over, muslimer har feiret id al-fitr, og nå vender vi tilbake hverdagen. Så er spørsmålet om man har tatt med seg noe av det som skal læres i denne perioden, eller om man bare har sultet seg litt i en måned.

Det er dessverre altfor mange som gjør det jeg kaller pliktfaste, meg selv inkludert, hvor man kun avstår fra mat og drikke. Man går rundt og er litt sulten men uten at det endrer noe i en (dårlig) oppførsel. Men fastemåneden ramadan handler også om å nettopp erkjenne disse svakhetene ved seg selv, og jobbe med dem.

Det er en hadith, en av fortellingene om profeten, jeg synes er viktig å ha med seg her. Han sa, i nær betydning at På dommens dag vi Gud spørre folk «Jeg var sulten, og du ga meg ikke mat.» Folk vil spørre: «Hvordan kunne vi gi mat til deg Herre» Gud vil svare: «Visste du ikke at disse andre menneskene var sultne, og hadde du gått til dem med mat, så ville du funnet meg med dem»

Solidaritet med fattige blir av muslimer ofte fremmet som et sentralt poeng bak fasten. Jeg tror imidlertid at man må tenke forbi den enkle varianten med at dette betyr at man skal kjenne på kroppen hvordan sult føles. Det gjør man altså med respekt å melde ikke. Det er et hav av forskjell mellom å vite at det venter et måltid på slutten av dagen og det å ikke vite når, eller om, man får mat. Det er forskjell mellom å velge å avstå fra mat, og bli tvunget til det fordi man ikke har noe å spise.

Fasten handler om noe annet enn det å sulte seg, eller den bør i alle fall handle om noe annet enn det. Ellers blir det bare den tidligere nevnte pliktfasten. Det handler om å reflektere over en rekke spørsmål. Det handler om å se verden på nytt, med nye øyne. Det er en romkvinne som sitter et sted i Oslo som jeg går forbi på vei til jobben hver dag. Jeg har sett henne, men aldri egentlig «sett» henne.

Her om dagen så jeg for første gang plakaten hun hadde liggende foran seg. «Jeg er sulten». Det traff meg som et hardt slag i magen, og det gjør vondt å tenke på det. Har jeg ubevisst bare latt være å ta disse tre ordene inn over meg? Med sommerens skremmende rom-debatt bak oss, hvordan greier vi å ignorere noe så enkelt, så kraftfullt? Ramadan skal være en periode med refleksjon, men det holder ikke å bare tenke hva man burde gjort, for så å gå videre.

Fasten skal også være en periode med transformasjon og endring til det bedre. Ikke bare å tenke at man burde hjelpe noen, men faktisk gjøre det. Dette med faste og refleksjon over disse temaene er for øvrig noe vi finner i flere ulike religioner og tradisjoner. Noen av trekkene er forskjellige, men mye av kjernen og tanken bak er også det samme. Det handler i stor grad om refleksjon over prioriteringer i livet, og fokus på endring og forbedring.

Men det handler om mer enn å gi mat til noen som er sulten, eller å gi penger til noen som er fattige. Det går også an å dra opp et globalt perspektiv og rette blikket mot hva vi gjør med klima og natur. Men mest av alt handler det om de små og nære ting. Det handler om oppførsel mot sine medmennesker. Rett og slett det å være et bedre medmenneske. Her syndes det dessverre mye, noe man kan bevitne på diverse nettfora og sosiale medier så vel som i dagliglivet. Men snakker vi om et mål som skal nås, eller en vei som vi må gå? Jeg tror personlig det handler om det siste.

shoaib.m.s@gmail.com

© Klassekampen (publisert 20.08.2012)

Forfatter: Shoaib Sultan, (fra klassekampen 23.06.2012)

Burkadebatten er over oss igjen. Denne gangen er det Østfold fylkeskommune som vedtok et forbud mot plagget for et par uker siden. Det vil si man bestemte seg for å forby plagg som «helt eller delvis dekker ansiktet til elever» i videregående skole.

Dette dreier seg egentlig om burka, og som enkelte politikere viste frem like etter at dette trådte i kraft, så ønsker man hijaben forbudt i neste omgang. Det viser med tydelighet at i hvert fall for en rekke mennesker så er argumentasjonen som føres falsk, det kan enkelt argumenteres for at det er et ønske om å ramme islam og muslimer som ligger bak.

Skal vi dermed forstå det slik at det heldekkende plagget burka ikke kan og bør problematiseres? Jo, faktisk mener jeg personlig at plagget er høyst problematisk. Jeg sliter med islamtolkningen hvor dette blir forstått som påbudt, og jeg er ganske overbevist om at mange av dem som ifører seg plagget vil ende opp med å ta det av fordi man endrer syn.

En forståelse av hvordan dette plagget oppleves av folk i samfunnet for øvrig, og hvilke reaksjoner bruken av dette plagget skaper, er med på å gjøre at jeg mener plagget er uheldig. For min personlige del er det imidlertid den religiøse forståelsen og tolkningen som først og fremst gjør at jeg ikke støtter bruken av et slikt plagg. Jeg respekterer at disse jentene og andre tolker annerledes, på samme måte som jeg forventer at de skal respektere at faktisk de fleste muslimer er uenige med deres tolkning også. Det tror jeg også de fleste gjør.

Uansett, dette er «interne» argumenter, og jeg tror faktisk som nevnt ovenfor at over tid vil flere av disse som velger å bruke plagget velge å ta det av. Mitt erkeargument mot forbudet som Østfold har gått inn for, er faktisk akkurat dette. Forbudet sørger ikke for at disse jentene vil ta det av. Det sørger heller for at disse jentene ender opp med å måtte velge mellom å ta sin forståelse av religionen på alvor eller droppe ut av skolen.

Jeg er redd mange vil velge det siste, og det taper disse jentene på, og det taper vi på som samfunn. Bruk av forbud og tvang mot en handling som ikke er til skade for noen, må begrunnes godt, men begrunnelsene man bruker i Østfold virker som vikarierende. Eksempelvis snakker man om legitimasjonskrav ved eksamen. Kravet gjelder selvsagt på lik linje for alle elever, men det er faktisk ikke så vanskelig for ei jente i burka å ta vekk sløret for å vise en eksamensvakt hvem man er. Det er lov å tenke praktisk. Vi snakker om en praktisk tilnærming fra begge sider, heller enn å søke konflikt.

Dette forbudet er altså bygget på vikarierende og svak argumentasjon og det rammer en liten minoritet i minoriteten. Hva lykkes så forbudet med? Det lykkes med å sende et veldig uheldig signal om at de ikke hører til, til enkelte dypt religiøse unge muslimer. En uheldig utvikling for samfunnet.

Argumentasjonen om at noen kan være tvunget, er vanskelig å ta helt alvorlig når man snakker med disse jentene. Å snakke med jentene er noe flere av dem som mener ting på deres vegne, faktisk burde gjøre. I en rekke tilfeller ønsker de nemlig dette nærmest i et opprør mot familien, så det blir nærmest makabert og ganske ufyselig når argumentasjonen føres med at «vi skal hjelpe dem fordi de blir tvunget».

Har man en tro på frihet, så må man gå med på å la folk å velge noe man ikke selv hverken liker eller har sans for. Bare slik kan man overbevise noen til å endre standpunkt. Spørsmålet og utfordringen til politikerne er om de tør dette.

Shoaib.m.s@gmail.com

© Klassekampen

Det er viktig for integreringsprosessen at minoritetene deltar i den bredere samfunnsdebatten. Det fordrer samtidig at storsamfunnet lar mennesker med minoritetsbakgrunn delta på andre arenaer også.

Jeg har vært brennende opptatt med en rekke ulike politiske spørsmål hele livet, fra ting som skjer i verden der ute til ting i mitt eget lokalsamfunn. Samtidig har jeg deltatt i organisasjonslivet i en rekke ulike interesseorganisasjoner. Dette strekker seg tilbake, innen organiserte former, til studietiden både i Oslo hvor jeg aktivt deltok i en rekke studentorganisasjoner da jeg begynte på Universitetet i Oslo, og senere studietiden i USA med foreningen som jobbet for internasjonale studenter, samt arbeidet med ungdommer fra fattige kår i byen der jeg bodde, samt klima- og miljø- spørsmål. De siste årene har dog mye tid og krefter gått med til kampen for å representere muslimer i Norge gjennom min posisjon som generalsekretær i Islamsk råd Norge (IRN) (2007-2010). Det hører med til historien at jeg var valgt som sekretær i rådet i en tidligere periode, 2002-2005, og har vært brukt som kilde i en rekke medier om islam og muslimer over lenger tid.

Merkelapper

Problemet med å representere en slik gruppe over lenger tid er at bildet av en i mediene og i folks forståelse ofte begrenses til det ene aspektet. I mitt tilfelle ble det til at man vanskelig ble oppfattet som noe annet enn «Muslimen». Det var noe IRN faktisk advarte mot, blant annet gjennom kronikker og innlegg i forkant av stortingsvalget i 2009 fra lederen i rådet, Senaid Kobilica, som oppfordret unge norske muslimer til å delta i norsk organisasjonsliv og politisk arbeide utover ting som har med bare muslimer å gjøre. I disse kronikkene og innleggene satte han fokus på behovet for å streve for å bedre situasjonen, ikke bare for muslimer, men for samfunnet som helhet. Å ta ansvar for å arbeide til beste for dette landet, og bidra til et samfunn som er best mulig for oss alle å leve i. Dette er en oppfordring jeg selvsagt deler fullt ut.

Det var imidlertid dette med å komme seg forbi merkelappene. I tillegg til å være en troende og praktiserende muslim er jeg også småbarnspappa, opptatt av internasjonale spørsmål, ivrig fisker og friluftsinteressert, daglig pendlende på kollektivtrafikken i Oslo, og engasjert by-borger, med mer. Som aktiv samfunnsdebattant har jeg prøvd å holde disse aspektene oppe sammen med merkelappen «muslim», noe som ikke alltid har vært like lett, spesielt når det skulle kombineres med den nær sagt altoppslukende stillingen som generalsekretær i IRN.

Like fullt, alle disse aspektene har alltid vært der, og ønsket om å kaste seg ut i det politiske liv likeså. Dog var dette noe som ikke var forenlig med min daværende stilling. En slik stilling ville skape en rekke habilitetsspørsmål og mulige interessekonflikter hvis man hadde den samtidig som man holdt et politisk verv i et gitt politisk parti. Medlemskap er en sak, et valgt verv ble det bestemt at ville være vanskelig å kombinere med stillingen. Jeg var dog i denne stillingen så privilegert at jeg har kunnet observere norsk politikk og politikere fra ulike partier på nært hold, blitt godt kjent med flere av dem, jeg har deltatt på monumentale hendelser som åpningen av Holocaust museet, og fått æren av å delta i offentlige utvalg som jobber med politikkutvikling på høyt nivå. Dette er opplevelser som jeg har satt stor pris på, og som jeg føler at jeg har lært mye av.

Avgjørende erfaringer

Det har også vært ting man gjerne skulle vært foruten. Terrorangrep, mobbing og antisemittisme blant enkelte muslimer og samfunnsfiendtlige utviklingstrekk i enkelte ungdomsmiljøer. Dette samtidig med at vi så økende islamofobi i samfunnet og hører stadig om mobbing og hetsing av muslimer. Jeg mener at dette er viktige, om ikke alltid gode erfaringer man tar med seg videre i livet. Erfaringer som man forhåpentligvis lærer av, og vokser på. Ikke minst erfaringer man kan bruke videre for å arbeide for en utvikling i riktig retning. Noen ord om religion og viktigheten av religiøse argumenter i samfunnsdebatten. Her må jeg innrømme en påvirkning fra debatten mellom den tyske filosofen Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger (Pave Benedikt den XVI), om bruk av religiøse argumenter inn i en sekulær setting. Poenget som kom frem av debatten var at på den ene siden må ikke-troende godta at troende mennesker faktisk tar sin religion eller tro på alvor, og må få basere sine meninger på dette (for de ikke-troende) uvitenskapelige grunnlaget, mens religiøse mennesker må ta inn over seg at deres standpunkter for dem selv gjerne må ha et religiøst fundament, men skal de være allmenngyldige og påvirke andres liv, så må man kunne argumentere ikke-religiøst om dem. Et eksempel jeg ofte bruker i så måte er at mens jeg som troende muslim gjerne må mene at man ikke skal drikke alkohol fordi det er forbud mot det i Koranen kan man ikke gjøre dette gyldig for andre på dette grunnlaget. Mens alkoholens skadevirkninger f.eks. da blir et «sekulært» argument som vil være gyldig og som en eventuell lovgivning kan basere seg på. Interessant nok er det mange som ikke skjønner at dette er et eksempel, og tror at min kampsak er et slikt forbud.

For meg er religion et viktig element i mitt arbeid og virke. Å hjelpe fattige og svake, å arbeide mot en uheldig utvikling i samfunnet og skape best mulige mellommenneskelige relasjoner, alt dette er ting jeg religiøst tar veldig alvorlig. Like fullt ser jeg at mine religiøse begrunnelser ikke kan være utslagsgivende for noen andre enn meg. Lærdommen fra debatten mellom Ratzinger og Habermas var da at religiøse begrunnelser for retningen i samfunnsutvikling i seg selv er legitime, men ikke som et argument i samfunnsdebatten. De må kunne oversettes til en sekulær argumentasjon for å ha allmenngyldighet. På den motsatte siden må det at den enkelte har en religiøs begrunnelse for et standpunkt, kunne godtas.

Mitt parti

Jeg har alltid brukt stemmeretten, men utover en kort tur innom arbeiderpartiet på 2000 tallet har jeg aldri deltatt i den politiske prosessen fra denne siden, jeg har heller vært involvert fra NGO siden i flere år i politisk arbeid. Bruk av stemmeretten har vært viktig for meg. Det ser jeg som en forpliktelse, selv om man ikke skulle være 100% enig i partiet man stemmer på sin politikk. Men jeg har slitt med å finne et parti jeg greide å regne som «mitt eget». Når jeg så skulle kaste meg ut i politikken, så var det et spørsmål om hvilke saker jeg setter høyest politisk. For meg har dette med miljøvern og klimaspørsmål alltid vært viktig, men kanskje spesielt etter at jeg fikk barn har dette med hva slags fremtid vi gir våre barn vært helt sentralt for meg. For tre år siden under valgkampen frem mot stortingsvalget i 2009 fant jeg endelig det partiet som satte fokus der jeg følte det var nødvendig. Partiet var da Miljøpartiet de Grønne. De er flere partier som jeg mener har gode enkelttiltak på disse områdene som ble mer og mer viktige for meg, men for Miljøpartiet de Grønne var dette med klima og miljø selve navet resten av politikken blir bygget rundt.

Islam og klima

Nå skal det sies at jeg ikke bare er interessert i dette med miljø og klima på grunn av barna mine, men mener at det er helt sentralt rent religiøst også for meg. Jeg mener at klimaproblemene rangerer helt på toppen av problemene menneskeheten står overfor i dag, ved siden av mangel på fred i verden og fattigdom. Akkurat som de to andre spørsmålene, er klimaspørsmålet noe som ingen person, eller stat, kan løse alene. Mens de fleste kan se at religion spiller en rolle i løsningen av de to andre problemene, er det litt vanskelig for enkelte å forstå hva gudstro har med klima og miljø å gjøre. Det virker imidlertid i dag klarere enn for tyve år siden at religioner har en viktig rolle å spille i miljøspørsmål, blant annet med å fremvise det moralske lederskapet. Klimaet eller miljøet er noe som vi alle deler, men som i realiteten ingen eier. Menneskets rolle er gitt som en forstander i denne sammenhengen. Dette er et syn som i hvert fall forfektes av alle de tre Abrahamske religionene. Jeg vil her se nærmere på islam og den teologiske bakgrunnen for dette.

For muslimer danner fortellinger fra den hellige profeten Muhammeds liv og hans sedvane (hadith og sunnah) det religiøse grunnlaget for våre liv. Her kan man finne kimen til mye, også forholdet mellom mennesket og naturen. En kjent historie er fra en reise, hvor en av følgesvennene til profeten tok en dueunge fra reiret. Profeten konfronterte ham, og returnerte ungen tilbake til reiret. Han skal ha fortalt en annen av sine følgesvenner at det var belønning fra Allah for gode gjerninger mot enhver levende skapning.

Profeten la stor vekt på planting av trær, så vel som å ta vare på dem. En kjent fortelling fra profeten er at om man vet at verden vil ende i løpet av en time, og man står med et frø i hånden, så bør man plante det frøet. En annen fortelling sier at den som dyrker og bringer tilbake til liv et område som er dødt og ligger brakk, han vil få belønning for det så lenge mennesker eller dyr nyter godt av det. Profeten startet også med å plante trær etter å ha søkt tilflukt i Medina. Her skapte han også naturreservater, hvor alle levende vesener hadde et fristed.

Slike ting kan virke trivielle i den store sammenhengen, men det er nettopp disse små komponentene som skaper det store helhetsbildet. Klimaendringer skaper nemlig ikke bare endrede forhold for menneskene, men også for andre levende vesener. Det er verdt å tenke over at Gud skapte ikke bare menneskene, Han er tvert imot skaper og herre over alt. Omfatter ikke forstanderrollen da alt levende? I muslimenes hellige bok Koranen finner en også kritikk av det overforbrukssamfunnet vi har i dag, som på mange måter både er et resultat, så vel som begrunnelsen, for det materielle jaget vi observerer i dagens samfunn. Sløsing er utrykk for en sosial urettferdighet, samtidig som det har katastrofale miljømessige konsekvenser. «Bruk og kast-samfunnet» er et samfunn av sløsere, som må endres om vi skal ha noen sjanse til å lykkes med å løse klimakrisen.

Om man skulle komme opp med ett eneste begrep som skulle si noe om det muslimske synet på ressursbruk, er det moderasjon. Når man kun ser på enkeltindividet, kan dette virke noe overdrevet, men ser man menneskeheten som helhet, og tenker seg situasjonen om alle mennesker på vår jord skulle ha vårt (norske) forbruk, da ser vi problemet mye klarere.

Å delta partipolitisk er kanskje ikke nødvendig for alle, men jeg mener at som religiøst engasjerte mennesker er det dypt problematisk om vi ikke griper tak i de politiske sakene som former samfunnet vårt. Være seg fattigdomsspørsmål, klima og miljø eller andre ting, dette er problemstillinger som skaper og former samfunnet vårt og det er for meg religiøst nærmest utilgivelig å ikke gjøre en innsats for å endre samfunnet man bor i en bedre retning.

Shoaib Sultan

Rådgiver i Antirasistisk Senter

Varamedlem for Miljøpartiet de Grønne i Oslo bystyre

shoaib.m.s@gmail.com

Artikkelen stod på trykk i Luthersk Kirketidende (Nr. 11 - 1. juni 2012 . 147. årgang)